KIRKEN I VELFERDSSAMFUNNET
- men ikke som statens lydige puddel 

Paul Leer-SalvesenHvor er kirken i utviklingen av det moderne velferdssamfunnet, spør Elisabeth Valmyr Bania i en tankevekkende artikkel der hun reflekterer over samspillet mellom offentlig og frivillig innsats. Hun trekker riktig lange linjer, fra kirkens og klostervesenets sosiale engasjement før reformasjonen, til utviklingen av en protestantisk arbeidsetikk som kunne legge stein til byrden for syke og fattige. Hun tegner et bilde av kirken i Norge i dag som konsentrerer seg om innsats for de svakeste gruppene i samfunnet, og som ikke er en bred og aktiv velferdsaktør på linje med for eksempel amerikanske kirkesamfunn. Bak artikkelen hennes ligger erkjennelsen av at det offentlige ikke lenger kan dekke alle borgernes velferdsbehov, og at hun ser for seg en fremtid med nye former for samarbeid mellom offentlig og privat sektor: Det er rom for nye og mer omfattende velferdstiltak også fra kirkelig side, mener hun. 

La meg først komme med et innspill til Elisabeth Valmyr Banias historieskriving. Hun har rett i at det oppstod en diakonal krise i flere europeiske land etter reformasjonen. Mange av Martin Luthers etterfølgere leste ham (med urette) slik at diakoni og moralsk innsats for andre ble nedprioritert til fordel for forkynnelsen av ordet. En rekke diakonale institusjoner ble lagt ned i det protestantiske Europa på 1500- og 1600-tallet. Men mange steder kom de tilbake på 1700-tallet. Pietistene fremhevet betydningen av innsats for andre og bygget barnehjem, skoler og sykehus. Kvekerne engasjerte seg i fangeomsorg og fungerte som ikkevoldelige konfliktløsere allerede på 1700-tallet. Metodistene drev sosialt arbeid i arbeiderstrøkene i England. Misjonsorganisasjonene som ble etablert på 1800-tallet, var også sosialt aktive både nasjonalt og internasjonalt. Innsats for andres velferd har alltid vært en kristen dyd, selv om den protestantiske tradisjon har god grunn til å lese sin historie selvkritisk. 

Dagens bilde er sammensatt. Elisabeth Valmyr Bania påpeker på slutten av sin artikkel at kirkenes sosiale arbeid i Norge i stor grad skjer i forhold til marginaliserte grupper: Fattige, rusmisbrukere, flyktninger. Det skjer mye godt arbeid i regi av Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Kristent interkulturelt arbeid, Shalam, Fransiskus-hjelpen og en rekke andre kristne aktører. I tillegg har de fleste menighetene både i Den norske kirke og i de andre store kirkene et diakoniarbeid. Mange har fast ansatte diakoner som arbeider med gamle, syke og sørgende i menighetene. Andre steder er arbeidet basert på frivillighet eller et samarbeid mellom profesjonelle og frivillige. Kirkenes og de kristne organisasjonenes barne- og ungdomsarbeid, omsorg for småbarnsfamilier og eldretreff hører også hjemme i bildet av kirkens engasjement for menneskers velferd. Det blir for unyansert å hevde at kirkens sosiale arbeid utelukkende er rettet mot marginaliserte grupper. 

Dette berører også et tema som har vært diskutert i mange sammenhenger siden de første ”arbeidskirkene” ble bygget i Norge på 1950-tallet: Skal kirken først og fremst være et kultsted der menigheten kommer sammen for å feire messer og menneskelivets overgangsritualer? Eller skal kirken også ta mål av seg til å fylle et langt større spekter av menneskelivets behov? Det utløser andre spørsmål om hvordan et kristent menneske skal leve sitt liv i ulike livsfaser: Skal jeg spille bordtennis på menighetshuset eller i fritidsklubben? Bør kristne idrettsfolk starte sin egen klubb eller oppsøke de sekulære tilbudene som allerede er der? Bør de gamle lytte til foredrag og nyte kaffe i kirkelig regi eller på Eldreakademiet sammen med andre jevnaldrene med ulike livssyn? 

I det forrige århundret gikk kristenfolket i Norge lenger enn medkristne i mange andre land i å bygge kristne alternativer til de sekulære, også på velferdsområdet. Dette begynte nok som en arv fra vekkelsesbevegelsene som opererte med skarpe skiller mellom kristne og ikke-kristne. Men liberale kristne miljøer gjorde i mange tilfeller det samme. Det ble dannet kristne skoler, kristne bokhandlere, kristne forlag, kristne aviser og blader, kristne arbeidstakerorganisasjoner, kristne klubber, kristne partier, kristne campingsplasser. Aktiviteten var så omfattende at det var mulig å leve gode velferdsliv i Norge omgitt av mennesker med samme livssyn i store deler av fritiden. Bukkene og fårene måtte gå på skole sammen, i hvert fall frem til gymnaset der det vokste frem kristne alternativer. Men ellers kunne kristne og ikke-kristne leve temmelig segregerte liv. Kulturen var mange steder effektivt delt i to.  

1968 ble for mange et vendepunkt. Den nye ungdomsgenerasjonen brøt ned mange skiller og bidro til å myke opp skillet mellom den kristne kulturen og allmennkulturen. Kristne forfattere gav ut bøker på vanlige forlag og kristne engasjerte seg over hele spekteret av partipolitikken. Kristen ungdom engasjerte seg i idrettsbevegelsen, og helt til topps i elitesporten. Slik var min egen ungdomstid på 1970-tallet: Jeg var en kristen og gikk til messe og deltok i det kristne fellesskapet. Men jeg ga samtidig ut romaner på Gyldendal og var aktiv i idretten og i politikken sammen med kolleger og venner med ulike livssyn. Segregeringen ble for mange i Norge erstattet av kulturelt mangfold, og denne utviklingen har bare fortsatt ettersom det norske samfunnet i stadig større grad fremstår som et fargerikt religiøst landskap. 

Ja, jeg kan se mye riktig i utfordringen til kirken om å delta i samarbeid med det offentlige for å sikre fremtidens sosiale velferd. Men det er flere måter å gjøre dette på. Den dårligste er å bygge opp egne religiøse alternativer som igjen fører til religiøs segregering. ”Arbeidskirker” og ”arbeidsmoskeer” som sørger for sine medlemmers åndelige behov og fritidsbehov fra vugge til krav, har mange betenkelige sider ved seg fordi de isolerer de troende fra andre. Men kirker og moskeer som oppfordrer sine medlemmer til dugnader i nærmiljøet og til å bygge gode fellesrom der en kan møtes på tvers av religiøse og kulturelle skillelinjer, er noe ganske annet. En slik appell springer ut av et viktig motiv i den lutherske tradisjon: Denne verden er Guds, og det er ikke mulig å skille geografisk mellom det hellige og det profane. Martin Luther sa at bakeren, bonden, husmoren og husfaren hadde utførte like hellige kall som presten og munken. Slik bygget han ned kirkens murer og ga en teologisk begrunnelse for at kristne skulle engasjere seg i samfunnet. 

Hvis jeg skal anvende dette perspektivet på vår tid, ønsker jeg meg en kirke som sender sine medlemmer ut i verden til sosial innsats for andre. Jeg ønsker meg en kirke som oppfordrer til samarbeidsprosjekter for å redde velferdsamfunnet vårt, gjerne prosjekter som også har partnere med en annen religiøs bakgrunn. Gudstjenesten skal selvsagt fortsatt forrettes som en kristen messe. Trosopplæringen er kristen. Men ellers kan kristen diakoni utfolde seg i samarbeid med andre mennesker av god vilje.     

Et siste poeng: De kristne kirkene har et særlig ansvar for å vise solidaritet med de fattigste. Det kan føre til at kristen diakoni blir kontroversiell, og at kristne mennesker påtar seg oppgaver som offentlig ansatte ikke kan utføre. I noen tilfeller har kirkeasylene fungert slik, som en radikal og kontroversiell form for nestekjærlighet, grensende til den sivile ulydighet. I den senere tid har Kirkens Bymisjons innsats for mennesker uten lovlig opphold i Norge, også fungert på lignende vis. Kontroversielt, omdiskutert, men kanskje likevel moralsk nødvendig. Poenget mitt er dette: Kirken både skal og bør samarbeide med andre offentlige og private aktører i velferdsstaten. Men kirken må ikke bli statens lydige puddel. Statskirken må slett ikke bli det! Hvis kirken skal være tro mot sin egenart, må den fortsette å ha blikk for hvem som virkelig er dette samfunnets marginaliserte grupper. Det er ikke alltid de ofrene som har høyest ”bambi-effekt”.