Til alle tider har familie, slekt, venner og etter hvert frivillige lag og organisasjoner vært viktige velferdsaktører i alle menneskers liv. Hvis vi ser grundigere på velferdssamfunnet og frivillig sektor i et historisk perspektiv kommer det klart frem at kirken har vært og vil være en viktig aktør.

Tilbake på 1100 tallet i Norge var det klostrene og munker som ivaretok mange av de fattige, syke, enslige, uføre - de som ikke hadde familie og slekt til å ta hånd om seg. Dette var en viktig ordensoppgave, de katolske munker og nonner utøvde agape, nestekjærlighet ut fra et imperativ om at de fattige var Guds utvalgte - og at de hadde en særskilt oppgave med å ivareta de.

Synet på de fattige endret seg ved innføringen av protestantismen, gjennom reformasjonen. Arbeidets åndelige betydning ble understreket, og i fortolkningen av Bibelen ble utsagn som "i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød", sett på som uttalte tegn på hvordan Gud forventet et timelig slit, for å oppnå åndelig velsignelse - og et tegn på Guds velsignelse var det å lykkes i "Herrens vingård". Sterke utsagn som "den som ikke arbeider skal ikke ete" forteller om det normative i hvordan arbeid ble verdsatt. På mange måter kan vi si at den protestantiske arbeidsetikk er som en kulturell plattform i den videre utmeisling av et moderne norsk samfunn.

Tiden fra 1850-tallet var preget av industrialisering, urbanisering og demokratisering. Den industrielle revolusjon seilte frem i den vestlige verden og ved inngangen til første verdenskrig kan vi se den første fasen i det moderne velferdssamfunn tre frem.

Det er mange ulike synspunkt og teorier på hvorfor staten kom inn i større grad for å sikre folk sin velferd. Mange vil hevde at det var uunngåelig - fremvekst av moderne nasjonalstater, tuftet på nedfelte lover og regler førte til en regulering i samfunnet som gjorde at de ulike gruppers rettigheter måtte i varetas. Bismarck, med sin "Realpolitik" i  Tyskland på 1880 tallet har ofte blitt brukt som et eksempel i så måte - hvor det kan sies at arbeiderne fikk regulert sitt arbeidsforhold for å sikre at de skulle arbeide lengst mulig - dette var kostnadseffektivt. Vi kan trekke paralleller til dette med den norske Arbeidslinja - hvor en skattefinansiert og omfordelt velferdsstat skal sikre alle borgere sosial og økonomisk trygghet. Denne perioden omtales også for den andre fasen i utviklingen av den norske velferdsstaten.

I etterkant av 1. verdenskrig og gjennom kriseforliket på 1930-tallet utviklet det seg en politisk konsensus i Norge om at individet ikke lenger skulle lenger være prisgitt veldedighet (frivillige). Rettigheter skulle knyttes til objektive kriteria.

Gjennom den rød-grønne allianse, altså industriarbeidere og bønders felles innsats, begynte et stort og systematisk arbeide for å sikre alle borgere mot de fire farer - sosial og økonomisk trygghet ved arbeidsledighet, uførhet, sykdom og i alderdommen.

I tiårene fra 1945 - med Fellesprogrammet og til innføringen av Folketrygden i 1967 foregår det en transformasjon fra det residuale, partikulære til det universelle og rause. Dette er grunnlaget for det moderne velferdsregime i Norge, og det som vi omtaler som den sosialdemokratiske velferdsmodell og den tredje og foreløpig siste fasen i utviklingen av velferdsstaten.

Det var en rivende og sikkert nødvendig utvikling og fokus på offentlig sektor sin rolle - med å sikre borgerne fra vugge til grav. I sin iver på å sikre rettferdig og lik hjelp ble frivillig sektor - altså det sivile samfunn i mange sammenhenger sett på som noe mindre verdifullt enn det offentliges omsorg.

Fremveksten av den norske sosialdemokratiske velferdsstat la et stort press på offentlige utgifter. Og i 1984 kom det et varsko gjennom en norsk offentlig utredning, Trygdefinansieringsutvalget. I en tid preget av høy arbeidsledighet, lave oljepriser, lave fødselstall og dramatiske fremskrivninger som viste til at vi i tiårene fremover kunne påregne en skjevhet i befolkningen - hvor gruppen av arbeidsføre ble redusert - spørsmålet ble stilt: "Hvordan skulle vi finansiere vår offentlige velferd" - mange hevdet at solidaritetens grense var nådd gjennom dette offentlige utvalgets klare budskap.

I et samfunn som utviklet seg til  å bli mer komplekst vokste det frem nye krav i befolkningen. Det var ikke  lenger nok å sikre arbeid, bolig, helse og økonomi. Borgerne hadde også forventninger om en meningsfull fritid - både i det daglige, i forbindelse med helger, høytider og ferie. Skulle virkelig den offentlige velferdsstat favne alt dette?

Sakte, i tiårene etter Trygdefinansieringsutvalget, ser det ut til at vi samler hele vår velferdshistorie - og ser at ulike hender skal bære ulik bør, på ulikt vis. Bare slik kan vi favne mange av de velferdsoppgaver som finnes i vårt komplekse samfunn. Det offentlige verken vil eller skal dekke alle oppgaver i samfunnet. Det sivile samfunn, tredje sektor - frivillig sektor - kjært barn har mange navn - skal være en viktig velferdsaktør i samvirke og i samhandling med en trygg, raus og omfattende velferdsstat.

 Noen faggrupper, særlig innenfor sosialsektoren, har vært særlig kritiske til frivillig sektor sin rolle - og det er udiskutabelt at mye har vært tilfeldig og dårlig blant de som drev veldedighet. I tillegg vil mange brukere fortelle historier om paternalisme og ekspertvelde blant "nomer og peuter" i den offentlige sektor.  Frivillighet handler om andre ting - samarbeid, kameratskap, utveksling av erfaringer, og som mange sier - ved å gi får du mye mer tilbake. Det er en klisjè - men som andre klisjer er den sann J

Til slutt en liten refleksjon fra min side. Den norske kirken - Folkekirken. Hvor er den i dette arbeidet? Snur vi oss til andre land, for eksempel USA, en av arketypene innenfor den liberalistiske velferdsmodell - ser vi at kirkesamfunn, dels på grunn av nødvendighet (manglende sosial og økonomisk trygghet for mange grupper i samfunnet) og delvis som tradisjon er en viktig og selvsagt velferdsaktør for innbyggerne i samfunnet. Selvsagt utøver også kirkesamfunn i Norge sosialt arbeid - men i stor grad i forhold til marginaliserte grupper - fattige, rusmisbrukere, flyktninger og andre grupper.

Det skal bli interessant å se i tiårene fremover hvordan de ulike kirkesamfunn i Norge plasserer seg i dette landskapet. Hvis vi ser på historien, er det lettere å forstå samtiden - og det gir mulighet for å si mer om fremtiden.