Det settes ofte inn både tid og ressurser til å rekruttere og drive opplæring av støttekontakter, men så snart de er engasjert og i gang med engasjementet blir ikke regelmessig veiledning prioritert. Dette ble også avdekket ved Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2007 og andre tilsyn i flere kommuner de siste årene hvor det blant annet rettes søkelys mot manglende opplæring og veiledning (www.helsetilsynet.no).  Mange kommuner opplever også at det er stor utskifting av støttekontakter. Hvorfor er det slik? Kan det ha en sammenheng med den manglende opplæringen og veiledningen som gis?

Støttekontakt er en lovpålagt tjeneste etter Lov om Helse- og Omsorgstjenester (2011) og Lov om Barnevernstjenester (1992) som benyttes ovenfor flere brukergrupper. Målet er at tjenestemottaker skal få en meningsfull fritid i samvær med andre. Tjenesten har en tredelt modell for organisering; individuell støttekontakt, deltakelse i aktivitetsgruppe eller et individuelt opplegg i samarbeid med en frivillig organisasjon. Man kan også kombinere disse.

Vanligvis kreves det ingen formell utdanning for å bli støttekontakt, det er det medmenneskelige aspektet og ønsket om å hjelpe andre som har vært rådende når kommunen engasjerer støttekontakter. På den måten skiller denne tjenesten seg vesentlig fra de andre sosiale tjenestene som ytes i kommunen. Støttekontakttjenesten vil dermed føre med seg mange utfordrende grenseoppganger. Fagfolk i ulike sektorer, nærpersoner, brukeren selv og støttekontakten kan ha ulike oppfatninger av og ønske for hva oppgavene for støttekontakten skal være (Soldal 2003). Tanken er at en person som engasjeres som støttekontakt skal bidra med noe annet enn det fagfolk bidrar med. Samtidig settes tiltaket støttekontakt i verk med en klar målsetting. Som f.eks. å motvirke isolasjon, passivitet og gi vedkommende en meningsfull fritid. På den måten blir også støttekontakten en del av et opplegg satt i gang av profesjonelle fagfolk. Denne grenseoppgangen kan være utfordrende for begge parter og det vil være nødvending å ha treffpunkt hvor blant annet dilemmaer knyttet til dette kan drøftes.

Kommunen har plikt, etter Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, til å gi nødvendig opplæring av helsepersonell, herunder også støttekontakter. Det er nødvendig at støttekontaktene får tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter til å kunne ivareta tjenestemottaker på forsvarlig måte. Helsetilsynet (2008) peker på er det kun et fåtall av kommunene som gir regelmessig veiledning til støttekontaktene. Det sammenfaller også med tidligere undersøkelser (Bliksvær 1997) og min egen erfaring. Flesteparten av støttekontaktene er ufaglærte og støttekontaktoppdraget er knyttet til personer med bistandsbehov av ulik art, på hvilken måte vil støttekontaktene ha forutsetninger til å kunne møte utfordringer på en faglig forsvarlig måte?

Veiledning av støttekontakter

Veiledning er et begrep som brukes i mange og ulike sammenhenger. Veiledning av ikke-profesjonelle vil nødvendigvis være av en annen art enn kollegaveiledning eller studentveiledning, samtidig som det tar utgangspunkt i veiledningslitteraturen og veiledningsmetodene. Sidsel Tveiten (2010) definerer veiledning som en «formell, relasjonell og pedagogisk istandsettingsprosess rettet mot å styrke fokuspersonens mestringskompetanse gjennom en dialog basert på humanistiske verdier og kunnskap».

Kristin Soldal (2003) definerer veiledning av støttekontakter som et samarbeid mellom en eller flere støttekontakter og en fagutdannet person der man sammen ogregelmessig bearbeider spørsmål som gjelder forholdet mellom støttekontakten og brukeren. Veiledning av støttekontakter kan bestå av ulike elementer og ha ulike formål. Hva som er viktigst er avhengig av brukerens ønsker og behov, selve støttekontaktoppdraget og støttekontaktens forutsetning. Det overordnede målet for veiledning av støttekontakter vil være at støttekontakten skal fungere best mulig i forhold til brukeren og få hjelp til å ta kvalifiserte valg som fører til ønskede endringer, og forbedring av egen arbeidssituasjon. Dette innebærer at innholdet i veiledningstimene vil arte seg svært ulikt fra selve støttekontaktoppdraget.

Hvordan kan en organisere veiledningen?

I flere kommuner er det ikke rutiner eller systemer for verken opplæring, oppfølgning eller veiledning av støttekontaktene. Veiledning tilbys og gis ved behov, oftest av ansvarlig saksbehandler i den aktuelle sak. Jeg vil her presentere noen tiltak, med bakgrunn i praksiseksempel fra en kommune, som vil være avgjørende for å sikre en bedre organisering og veiledning av støttekontakter i kommunene. Eksempel fra en kommune:  

Tjenesten støttekontakt er lovfestet etter både barnevern- og helse- og omsorgstjenesteloven. Støttekontakttjenesten er organisert under en felles enhet, men fordelt på de to fagområder med ansvar for hvert sitt lovverk. Begge fagområdene saksbehandler, rekrutterer, lærer opp og veileder støttekontakter etter gjeldende regelverk. Ingen av fagområdene har systemer eller rutiner for rekruttering, opplæring og veiledning. Dette utføres ved behov. Det meldes også om utfordringer med å få rekruttert nok støttekontakter, samt at det i perioder er store utskiftninger av støttekontaktene.

Hvorfor er det slik? Mine erfaringer er at ettersom samtlige som arbeider med støttekontakttjenesten i kommunen også har en rekke andre oppgaver, legger man ned en betydelig innsats i å få engasjert en støttekontakt. Når dette er gjort gir man nødvendig opplæring og får støttekontakten i gang med oppdraget, for så å informere om at man kan ta kontakt om det skulle være noe. Når dette er gjort kan saksbehandler utføre sine andre arbeidsoppgaver. Kommunen har ingen systemer eller rutiner for kontinuerlig oppfølgning eller regelmessig veiledning av støttekontaktene. Helsedirektoratet skriver i sin rapport, etter et landsdekkende tilsyn i 2007, at en slik praksis ikke anses som tilstrekkelig, det skal være systematisk oppfølgning av støttekontaktene. (Helsetilsynet 2008)

For å sikre at regelmessig opplæring og veiledning til støttekontaktene gis, bør det være avklart hvem i kommunen som har ansvar for den organiserte veiledningen av støttekontaktene. Vedkommende bør ha dette ansvaret implementert som en del av sitt ansvarsområde og som en del av stillingsbeskrivelsen. Saksbehandler som fatter vedtaket og er involvert i forhold til den enkelte bruker, vil kunne gi støttekontakten råd underveis i oppdraget, men den regelmessige veiledningen bør det være én person som har ansvaret for.

Hvor mye veiledning det er behov for avhenger av flere forhold; brukerens behov, støttekontaktens forutsetninger, tilgjengelig veileder og kommunens satsning på området. Behovet for veiledning vil også kunne endre seg over tid. Ettersom det er kommunen som har ansvar for styring og kvalitetssikring av tjenestene vil det være nødvendig å etablere et system for å sikre regelmessig oppfølgning. Flere faktorer vil ha innvirkning på hvordan man velger å organisere oppfølgningen og omfanget av veiledningen, det være seg brukers behov, oppdragets kompleksitet, støttekontaktens forutsetninger, samt fagpersoners behov for administrasjon og kontroll. Støttekontaktoppdrag er heller ikke statiske, både bruker og støttekontaktens behov vil endre seg over tid, slik at det i perioder kan være behov for mer eller mindre veiledning.  Slik jeg ser det vil det være hensiktsmessig å ha et utgangspunkt for å vurdere omfanget av oppfølgning og veiledning knyttet til den enkelte støttekontakt, jf. modell nr. 1.

Modell 1:

	Veiledning 1 gang pr måned eller hyppigere	Veiledning hver måned	Veiledning annenhver måned	Veiledning hvert kvartal
De tre første mnd. etter støttekontaktoppdraget er etablert: Avtal omfang av veiledning med utgangspunkt i trinnene under	X
Støttekontakter med oppdrag relatert til: barn og unge med sosiale/atferdsproblem, mennesker med psykiske lidelser, rusmiddelproblemer, nedsatte kommunikative ferdigheter		X
Støttekontakter med oppdrag i forhold til: Mennesker med et moderat bistandsbehov, f.eks. mennesker med utviklingshemming som fungerer bra i hverdagen			X
Støttekontakter med oppdrag i forhold til; personer med behov for ledsager til aktivitet, eller støtte og tilrettelegging for å kunne delta i ulike aktiviteter				X

 

Hva bør en veiledningstime inneholde?

Både Tveiten (2010) og Soldal (2003) legger vekt på at struktur og form på veiledningstimen er viktig. Dette skaper forutsigbarhet og trygghet for støttekontakten og veileder. På bakgrunn av dette har jeg utarbeidet en skisse som er ment som et utgangspunkt som rommer de ulike elementene som er viktig å få med når man veileder støttekontakter.  Den vil kunne bidra til å skape struktur og form i veiledningen, samt gjøre det enklere å kunne dokumentere at man har gjennomført jevnlig oppfølgning. 

	Støttekontakt:	Veileder:
Før veiledningstimen:	Blitt gjort kjent med tidsrammen som er avsatt til veiledning, forbereder seg til veiledningen, klargjør hva man ønsker å ta opp	Påminne støttekontakt om veiledningstime hvis nødvending. Oppdatere seg på forhold knyttet til tjenestemottaker.
Under veiledningstimen:
Innledningsfase:		Gjennomgang av målsetting for oppdraget. Er målene nådd? Behov for justeringer?
Utveksling av informasjon	Støttekontakten forteller om samværene. Hva har fungert bra, hva har fungert mindre bra? Har det vært en utvikling?	Veileder gir utfyllende informasjon om bruker om det er nødvendig.
Støtte og oppmuntring		Veileder med sin fagkunnskap og engasjement gir støtte og oppmuntring til støttekontakten i arbeidet.
Refleksjon og læring	Støttekontakt bringer inn spørsmål og erfaringer fra samværet	Veileder må se kompleksiteten i det den veilede formidler. Bistå med å skape struktur i situasjoner som kan fremstå som uoversiktlige.  Hva sier den støttekontakten egentlig? Hva leter han etter og hva skal vi fordype oss videre i?
Avslutningsfase		Veileder summerer opp hva man har snakket om/kommet frem til. Avtaler ny veiledningstime.
Etter veiledning:		Veileder dokumenter veiledningen/opplæringen som er blitt gitt i sitt fagsystem

 

Veilederrollen

For å sikre god kvalitet på veiledningen som gis til støttekontaktene vil det også være hensiktsmessig å styrke veilederrollen ved at også veileder selv får veiledning. Både på sin egen veiledning, men også ved å gis mulighet til å gi uttrykk for presset i arbeidet og finne støtte hos sine kolleger.  Dette med utgangspunkt i det Susanne Bang (2004) skriver om sekundær traumatisering hos fagpersoner. Det å arbeide tett opp mot andre mennesker og bistå dem i hverdagen gir store personlige utviklingsmuligheter. Parallelt med dette kan også tjenesteyter bli følelsesmessig påvirket av de utfordringene han/hun møter i arbeidssituasjonen. Veiledning av fagpersoner som er i direkte kontakt med brukere og deres utfordringer vil være et middel mot å forebygge utbrenthet, gi økt personlig og faglig trygghet og å være bevisst sine egne handlingsmønstre og følelser.

Som fagperson i møtet med ufaglært gis man mulighet til å støtte og oppmuntre støttekontakten i arbeidet, samt rettlede støttekontakten i forhold til holdninger og egen væremåte slik at samhandlingen mest mulig hensiktsmessig for brukers utvikling og i tråd med målsetting for støttekontaktoppdraget.  Både Tveiten (2010) og Soldal (2003) legger stor vekt på veilederrollen. En god veileder bør ha en formell kompetanse, ha kunnskaper om ulike veiledningsmetoder og kunne benytte disse i veiledningstimen, være bevisst sin kommunikasjon, rolle og ha selvinnsikt. Ved regelmessig veiledning utvikles relasjonen mellom veileder og støttekontakt. Det er veileders oppgave å tilrettelegge for at veiledningens hensikt oppnås. Dette forutsetter at veileder har en formell kompetanse som er knyttet til fagfeltet og at veileder har kjennskap til ulike veiledningsmetoder, samt innehar gode kommunikasjonsferdigheter. I mange tilfeller vil veileder for støttekontaktene ofte også være den som har det faglige ansvaret for tjenestene. I den sammenheng blir det særdeles viktig å ikke overføre sine ønsker, ideer og forventninger til støttekontakten, ettersom veiledningens hensikt er å legge til rette for personlig og faglig vekst hos den veiledede. Det overordnede målet med veiledning av støttekontakt vil være at støttekontakten skal fungere best mulig i forhold til oppdraget (ibid).

Hva videre?

Flere undersøkelser har vist at kommunene ikke overholder sin plikt til regelmessig og kontinuerlig oppfølgning av støttekontaktene. Samtidig meldes det også om vansker med å rekruttere nok støttekontakter og at det er stor utskiftning av støttekontaktene.  Innledningsvis stilte jeg spørsmålet om dette kan ha en sammenheng med den manglende opplæringen. Slik jeg ser det er det en forutsetning med kontinuerlig oppfølgning gjennom regelmessig veiledning for at tjenestemottakerne skal få gode og stabile støttekontakter

I all offentlig forvaltning er det til enhver tid fokus på hvilken effekt man får ut av ulike tiltak. Det gjelder selvsagt også innenfor støttekontakttjenesten. Fokus på organisering av veiledning, utarbeide gode rutiner og systemer for opplæring, oppfølgning og veiledning av støttekontaktene, samt styrke veilederrollen er tiltak jeg mener vil bedre kvaliteten på støttekontakttjenesten. Bedre kvalitet i all ledd av tjenesten vil gi en mer effektiv tjeneste.

 

Litteraturliste:

Bang, S. (2003) Rørt, rammet og rystet – faglig vekst gjennom veiledning (1. utg) Oslo: Gyldendal Akademiske

Bliksvær, T. (1997). Avlasting og støttekontakt. Omfang og praksis i kommunane. NF-Rapport 28/97 (1. utg.). Bodø: Nordland Research Institute.

Helse- og omsorgstjenesteloven med merknader. 2012. Oslo: Medlex

Rapport fra Helsetilsynet 4/2008 Avlastning og støttekontakt – tjenester med betydning for et bedre liv! Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2007 med avlastnings- og støttekontakttjenester etter sosialtjenesteloven ISSN: 1503-4798

Soldal, K.A. (2003). Støttekontakter, Soveputer eller ressurser i velferdssamfunnet? (1. utg.). Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS

Tveiten. S. (2010) Veiledning – mer enn ord. Bergen; Fagbokforlaget