– Det dreier seg også om politikk og vilje, normer og valg som øker sjansene for god helse, og reduserer risiko for sykdom, sier psykiater Inger Sandanger. (Foto: Ingebjørg Jensen)
Hun har bodd både i store byer og i små lokalsamfunn rundt om i landet, har forsket på psykisk helse og sosiale nettverk, og veiledet psykiatere i Nord - Norge i 13 år. Nå har bergenseren lagt hovedstaden bak seg, og flyttet til Lebesby i Øst- Finnmark. Hun er tilknyttet Universitetet iTromsø, men er til daglig å finne som overlege døgnenheten i Tana, Øst-Finnmark DPS. Der leder hun avdelingen uten hjelp av verken assistentlege eller psykolog.
– Jeg bor i det siste gammeldagse fylket i Norge: Der må jeg må huske å ta på meg morgenkåpe når jeg står opp, for plutselig så kan det komme besøk. De kjører gjerne 18 mil uten å ringe. Er du ikke hjemme, så er det jo litt synd! Der jeg bor, med sjøsamer, er femmenninger nære slektninger, og da er det naturlig å kjøre 40 mil for å hente dem på flyplassen. Og sitter du på med bilen fra Alta til Oslo, så behøver du ikke betale bensin, for "du betalte jo for kaffen på bensinstasjonen!" Det er gjensidig sosial kapital!
Inger Sandanger flyktet fra de mange omstruktureringen i jobben som professor i helsetjenesteforskning på Akershus universitetssykehus:
– Jeg bestemte meg etter en periode med rådgivning i Finnmark: Åtte år med omstruktureringer i ett strekk, og før det var det omstruktureringer på universitetet, det er nok! Det å bli omklassifisert fra lege til produksjonsarbeider, og bli målt på kvaliteten av syv dagers epikrise, det er fælt. Ingen bryr seg om hva som står der, eller om det går ut over kvaliteten på tjenestene til pasienten, sier Sandanger. For er det noe hun har vært opptatt av gjennom hele yrkeslivet, så er det kvalitet.
Lokalsamfunnet kan gi helse - og sykdom
Hun merket tidlig at det kunne være store forskjeller mellom lokalsamfunn: - Som distriktslege i Lavik i Sogn på 70-tallet, hadde jeg flere veiløse samfunn på begge sider av Sognefjorden. Jeg la tidlig merke til at det noen steder var flere syke, og folk var mer kritiske og sure, Kanskje fordi de hadde hatt en lærer som var veldig streng og urettferdig med barna? I andre lokalsamfunn var de friskere og mer sammensveiset.. Der kom for eksempel en ung dame til meg med en gammel mann med leukemi. Etter en lang samtale gikk det opp for meg at det ikke var faren, men en nabo. De hadde tatt ham hjem til seg, for "han kan jo ikke bo aleine når han er så dårlig!”
Sandanger er opptatt av sammenhengen mellom psykisk helse og sosial integrering, og viser gjerne til forskerne Jane Murphy og Alexander Leightons befolkningsstudier fra Nova Scotia i perioden 1959 - 63, der de forsket på sammenhengen mellom depresjon og graden av sosial integrasjon og støtte. Studien viste hvordan personlighetsprosessene henger sammen med samfunnets prosesser.
– Tilknytningsteoriene om barn er gyldig også for voksne, og tilknytningsevnen grunnleggende for helse. Husk at en voksen er bare er et eldre barn! Vi er ikke lenger så pessimistiske når det gjelder evnen til tilknytning: Alt er ikke ferdig når du er to år, det går an å få til en ny type samspill også seinere, men da er det riktignok tyngre.
Et lokalsamfunn kan oppleve endringer som forstyrrer den sosiale integrasjonen. Og da blir det mer sykdom, sier Sandanger, og trekker fram studiet av den lille byen Roseto i USA:
I 1955- 65 hadde de usedvanlig lav dødsrate av hjerte-karsykdom, tross samme kost og mosjon som i andre steder i USA. Her bodde italienske innvandrere med tette familiebånd, høy sosial solidaritet og homogenitet. Da byen ble studert igjen i 1970, hadde innbyggerne fått en mer gjennomsnittelig amerikansk livsstil, med mer isolasjon og mindre fellesskap: Antallet hjerte- karssykdommer økte, selv om kostholdet ikke var endret. Men stressnivået var betydelig høyere.
– Det er en dokumentert sammenheng mellom isolasjon og hjerte- og karsykdommer, og kanskje også til kreft, men det er vanskeligere å bevise. En rekke studier knytter økte helseproblemer til dårlige sosiale nettverk og dårlig integrerte samfunn, som ikke har kunne forebygge, stabilisert eller motarbeidet psykiske lidelser. Nå har vi en kultur som forventer høy effektivitet, energi og tempo, stor kapasitet, lite søvn. Da heter det ikke problemer, men utfordringer.
Samtidig er mange mennesker deprimerte, trøtte og slappe, rastløse, har lavt selvbilde, sover dårlig og er plaget av engstelse og frykt. Ikke alle kan klare å velge hvor de skal høre til? Ensomhet er uansett farlig, sier Sandanger, og viser til sosiologiens far, Émile Durkheims studier av selvmord.
Forutsetninger for godt lokalsamfunn
Forskningen viser også at bomiljøet betyr mer for barn, hjemmeværende, pensjonister, og trygdede. Det må være rom for initiativ og samarbeid, og åpenhet om psykiske plager. Viktig for trivselen er også fysisk trygghet, trafikkregulering, hva som tilbys av offentlige og private tjenester, rekreasjonsmuligheter og offentlige kommunikasjonsmidler.
– I Finnmark synes vi det er bra med buss to ganger om dagen, men hvor mange ville si det? Det er visse forutsetninger for et helsebringende lokalsamfunn, påpeker Sandanger:
– Ved siden av at det må være mulig å overleve økonomisk i lokalsamfunnet, må det ikke være for stort eller for lite, og det må ikke være for mye flytting. Det må finnes felles møtesteder, felles normer, forståelse og kultur. Det er ikke lett mellom nordmenn heller! Det må være gjensidighet: Du får en fisk levert på trappen, og jeg hjelper deg med bilen! Og hvordan kan vi få stedsidentitet hvis vi ikke går og hilser på naboen?
Det må være en underliggende nettverksstruktur som sikrer samfunnets medlemmer, for eksempel at det kommer noen og hjelper deg med å flytte pianoet, eller har tid til å høre på deg, og at dette er gjensidig. Jeg er bekymret for at det ikke er nok krefter og engasjement til alt dugnadsarbeid og personlig initiativ som trengs for å skape fellesskap, forståelse og opplevelsen av å høre til.
Medisin, politikk og vilje
Sandanger advarer mot å behandle abstrakte uttrykk som om de var noe konkret, og oppfordrer oss til å definere ordene:
– Støtte, stress, ubevisst, undertrykt - alle disse ordene blir brukt uten å bli definert. Det er en interessekonflikt om definisjonsretten. Eller hva når reklamebyrå kaller reklame for omdømmebygging, eller politikerne sier: "Vi skal ikke jobbe mere, men bedre", uten å forklare hvordan de skal få det til. Dette er ikke klinkende klare begreper, men svada og herskerteknikk! Og hvem bestemmer definisjonen på ord som tid, nettverk eller helse ?, spør Sandanger, som selv vil definere helse som evnen til å fordøye livet med dets påkjenninger og utfordringer.
Skal forebyggende helsearbeid utvikles, trengs det tilleggskunnskap fra andre områder enn medisin, slår medisineren fast.
– Det dreier seg også om politikk og vilje, normer og valg som øker sjansene for god helse, og reduserer risiko for sykdom. Dersom funksjonene til lokalsamfunnet blir styrket, vil det virke helsefremmende, og forebyggende på psykiske plager. Det bør helsesektor, kommunale instanser, politiske beslutninger og innbyggerne gå sammen om. Men lønner det seg – og ut i fra hvilket perspektiv? Hva er vi villige til å ofre for å få det til og har vi krefter og tid til å interessere oss og delta?, spør Sandanger, som lurer på hvordan lokalsamfunnene vil bli i framtiden, og hvordan menneskene skal klare å holde sammen?
Hun viser til at 50 prosent av jordens befolkning allerede nå bor i byer. I 2030 vil det gjelde 80 prosent av europeerne. Hva skjer da med nettverk og lokalsamfunnet?, undrer Sandanger, og siterer Sigrid Unset:
“Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerte forandres aldeles intet i alle dager.”
Ingebjørg Jensen [ingis.jensen@gmail.com]
Sist endret: 10.06.2014