Jeg har gjennom flere år arbeidet med barn og ungdom med nedsatt funksjonsevne, både som assistent i avlastningsbolig, støttekontakt, privat avlaster og fysioterapeut. Siden 2009 har jeg arbeidet som fagkonsulent/ saksbehandler i to ulike kommuner, der en del av arbeidsoppgavene mine er tilrettelegging av fritid for denne brukergruppen. Jeg har i løpet av disse
årene møtt mange flotte og initiativrike barn og ungdom som på grunn av sin funksjonsevne ikke har mulighet til å drive med fritidsaktiviteter på lik linje med sine jevnaldrende. Mange har også et lite sosialt nettverk og er mye alene på fritiden. Kartlegginger viser at fritidstilbud til barn og unge med nedsatt funksjonsevne har vært et underprioritert område, og de er ofte ensomme og har færre venner enn funksjonsfriske barn (Kunnskapsdepartementet, 2008). For mange er støttekontakt et aktuelt tiltak, men kommunens utfordring er å utforme støttekontakttiltaket basert på den enkeltes behov, forutsetninger, ønsker og drømmer.
Med bakgrunn i dette var det derfor naturlig for meg å fokusere på tilrettelegging av fritid for denne gruppen da jeg skulle skrive den avsluttende masteroppgaven i studiet Master of Business Administration ved Universitetet i Bodø. Masteroppgaven «Støttekontaktordningen - brukermedvirkning og brukertilfredshet» omhandler brukermedvirkning og brukertilfredshet i organiseringen av støttekontaktordningen for barn og unge med nedsatt funksjonsevne i Alta kommune. Oppgaven har følgende problemstilling:
Hvordan kan Alta kommune organisere støttekontaktordningen til barn og unge med nedsatt funksjonsevne med tanke på brukermedvirkning og brukertilfredshet?
Formålet med oppgaven var å undersøke hvordan man kan organisere den enkeltes støttekontakttiltak og kommunens støttekontaktordning, slik at bruker får medvirke i utformingen og er tilfreds med tilbudet. Jeg ønsket også å undersøke om jeg kunne finne en sammenheng mellom brukermedvirkning og brukertilfredshet, noe som hevdes i litteraturen (Haukelien et.al., 2008). I oppgaven er det fokus på støttekontakt som er tildelt etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester til barn og unge i alderen 0-17 år, samt hvordan støttekontakt kan organiseres innenfor en eller flere av disse tre løsningene:
- Individuell støttekontakt
- Deltakelse i aktivitetsgruppe
- Et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon
I Alta kommune er støttekontaktordningen organisert i to ulike sektorer og tre ulike virksomheter, der Habiliteringstjenesten har ansvar for aldersgruppen 0-17 år. I perioden 2008-2011 har man sett en jevn økning i antall vedtak om støttekontakt i Alta kommune. Timeantall holder seg stabilt, men er noe høyere enn landsgjennomsnittet. Alta kommune var med i prosjektet «Fritid for alle» i perioden 2007-2011, og fokuset på fritid og alternative måter å organisere støttekontakttiltaket på, har vært sentralt i Habiliteringstjenesten siden 2008.
For å finne svar på oppgavens problemstilling ble det gjennomført en anonym brukerundersøkelse blant de brukerne som pr april 2012 hadde innvilget støttekontakt. Halvparten svarte på undersøkelsen, og det viser seg at de fleste er fornøyde med det tilbudet de har innvilget. De begrunner dette med at de har engasjerte støttekontakter som tar initiativ til tilrettelagte aktiviteter. De som er misfornøyde begrunner dette med mangel på støttekontakter og lite ressurser i støttekontaktordningen. Noen er også misfornøyde med antall timer som er innvilget. Brukerne mener videre at støttekontakten har for dårlig betalt i forhold til det arbeidet de utfører, og at dette er en medvirkende årsak til at det er vanskelig å rekruttere støttekontakter som ønsker å være i oppdrag over tid. Undersøkelsen viser at brukerne er åpne for en alternativ organisering av støttekontakttiltaket, og de ønsker mer veiledning i forhold til tilrettelegging av fritidsaktiviteter. Bare noen få ønsker et tilrettelagt tilbud i en frivillig organisasjon, og da helst i kombinasjon med andre tilbud. Dette tyder på at brukerne har behov for mer informasjon om hva et tilrettelagt tilbud i en frivillig organisasjon innebærer.
I tillegg til brukerundersøkelsen ble det gjennomført to intervju, med en foresatt og med en representant for brukerorganisasjonen Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, avd. Finnmark. Den foresatte er fornøyd med barnets støttekontakttiltak, og føler at familien blir hørt og får være med å utforme dette. Den vektlegger at det er svært viktig at familien som helhet blir ivaretatt av kommunen, og at kommunen er fleksibel i forhold til barnets individuelle behov. Representant for FFO opplever lite samarbeid med kommunens støttekontaktordning, og tenker at dette er helt nødvendig for å sikre et godt tilbud til den enkelte bruker.
Med bakgrunn i aktuell litteratur, samt funnene fra brukerundersøkelsen og intervjuene, utarbeidet jeg en forskningsmodell for å se på sammenhengen mellom brukermedvirkning og brukertilfredshet. Modellen ble revidert underveis i oppgaven, og her vises den avsluttende modellen:
For å ivareta brukertilfredshet, er det er svært viktig å møte barnet/ ungdommen og familien på en helhetlig måte, samtidig som det er viktig ivareta det enkelte barnet/ ungdommens individuelle behov. Brukermedvirkning på individnivå innebærer en grundig kartlegging av brukers behov, der bruker må være delaktig i kartleggingsprosessen og ikke kan fraskrive seg ansvar. For kommunen er det nødvendig å finne gode metoder og modeller som ivaretar den individuelle brukermedvirkningen. Her er metoden som er utarbeidet av Fritid med Bistand aktuell å bruke. Det finnes også andre metoder som tilrettelegger for brukermedvirkning (Thrana, 2008, Strandbu, 2011). Forutsetningen er at saksbehandler i støttekontaktordningen tilegner seg kunnskap om de ulike metodene og arbeider systematisk etter disse. Det bør derfor utarbeides gode rutiner og arbeidsbeskrivelser med tanke på hvordan man skal saksbehandle en søknad om støttekontakt. Det må settes av tid til å følge opp den enkelte bruker, noe som krever tilstrekkelig med ressurser i støttekontaktordningen. Kommunens politikere og administrasjon bør derfor ha kjennskap til støttekontaktordningen, og se behovet for ressurser til denne ordningen. Det er også viktig å huske at i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven og FNs barnekonvensjon, skal barn og ungdom i takt med økende alder og modenhetsnivå ha mulighet til å uttale seg i saker som gjelder dem, de skal medvirke.
Brukermedvirkning på systemnivå omhandler samarbeidet mellom støttekontaktordningen og brukerorganisasjoner/ brukerråd, samt med kommunens råd for funksjonshemmede. Det må opparbeides gode rutiner med tanke på dette samarbeidet, og det bør være en god informasjonsflyt mellom støttekontaktordningen og brukerorganisasjoner. Samarbeid med andre sektorer og virksomheter i kommunen er også viktig for å ivareta brukermedvirkning på systemnivå. Brukermedvirkning på individnivå og systemnivå påvirker hverandre. Organiseringen av det individuelle tiltaket vil være avhengig av det arbeidet som blir gjort på systemnivå. Dersom støttekontaktordningen har et godt samarbeid med brukerorganisasjoner og andre virksomheter i kommunen, kan det være enklere å lage og opprettholde nye fritidstilbud. I etterkant ser jeg at det kan være interessant å undersøke om organiseringen av støttekontaktordningen i kommunen, har noe å si for hvordan støttekontakttiltaket organiseres og utformes, noe som litteraturen antyder (Soldal, 2003).
I forskningsmodellen er som nevnt utgangspunktet at dersom brukermedvirkning blir ivaretatt i organiseringen av støttekontaktordningen, både på individ- og systemnivå, så vil det føre til brukertilfredshet. Oppgaven viser derimot ingen direkte sammenheng mellom brukermedvirkning og brukertilfredshet. Det virker som om bruker er tilfreds så lenge støttekontakttiltaket er iverksatt og fungerer etter hensikten, uavhengig om de har fått medvirke i utformingen av tiltaket. Oppgaven viser dermed en sammenheng mellom brukertilfredshet og om vedtaket er iverksatt. Det er derfor viktig at kommunen har gode rutiner i forhold til rekruttering og oppfølging av personer som ønsker å være støttekontakt. Dette gjelder hovedsakelig de som har individuell støttekontakt, men det er også viktig at aktivitetsleder i gruppetilbud og kontaktpersoner i frivillige organisasjoner har god oppfølging fra støttekontaktordningen/ kommunen.
Etter arbeidet med oppgaven er mitt inntrykk er at det gjøres et godt arbeid på nasjonalt nivå med tanke på utvikling av støttekontaktordningen, og det er funnet gode metoder for å involvere bruker på veien til et tilrettelagt fritidstilbud. Mange kommuner arbeider aktivt for å finne alternative organiseringer til den tradisjonelle individuelle støttekontakten, men i mange tilfeller setter kommunens ressurser og økonomi begrensninger for hva man klarer å få til. Det er derfor viktig å synliggjøre det viktige arbeidet som gjøres på dette området. Støttekontakt/ tilrettelegging av fritid er et tiltak som øker i omfang, og jeg tenker at det fortsatt vil øke i Norge i årene som kommer. Det er et viktig forebyggende tiltak som har stor innvirkning på den enkelte brukers livskvalitet og videre forløp i det offentlige hjelpeapparatet.
Litteratur:
Haukelien, H., Møller G. og Vike, H (2011):Brukermedvirkning i helse- og omsorgssektoren.TF-rapport nr 284. Nedlastet fra: http://www.ks.no/PageFiles/18040/094016_Rapport_Brukermed.pdf
Kunnskapsdepartementet (2008).Kartlegging av fritidstilbudet til barn og unge med nedsatt funksjonsevne.Nedlastet fra: http://www.rambollmanagement.no/~/media/FA4B3463A8FF42D794DFA7EEB234EE3A.ashx
Soldal, K. A. (2003). Støttekontakter soveputer eller ressurser i velferdssamfunnet? Fagbokforlaget.
Strandbu, A. (2011).Barnets deltakelse. Hverdagslige og vanskelige beslutninger. Universitetsforlaget
Thrana, H. M. (2008).Vil jeg bestemme? Om barn og ungdoms medvirkning. Gyldendal Norsk Forlag.