Elisabeth Larsen

Elisabeth Larsen er utdannet sosionom og har over 30 års erfaring som sosialarbeider. Hun bygger sin interesse på egne allsidige arbeidserfaringer når hun etter hovedfag i sosialt arbeid, fortsetter med doktorgradsstudier om familienes erfaringer med støttekontakt og besøkshjem som hjelpetiltak i barnevernet. Larsen er ansatt ved Høgskolen i Oslo og knyttet til NTNU i Trondheim i arbeidet med doktorgraden. Mange familier som har støttekontakt eller besøkshjem gjennom barneverntjenesten, er stort sett tilfreds med den hjelpen de får. De hadde ikke selv hatt anledning til å gi barna de samme fritidsmulighetene uten hjelp fra barnevernet.

- Resultatene står i motsetning til synspunkter på at disse tradisjonelle hjelpetiltak ikke lenger har noe for seg. Tiltakene virker enten direkte inkluderende eller de kan danne grunnlag for at barna får erfaringer som gjør at de senere kan få lettere innpass i andre fritidsaktiviteter, sa Elisabeth Larsen som la fram resultater fra sitt doktorgradsarbeid på konferansen Fritid for alle.

Larsen arbeider ved Høgskolen i Oslo og har gjort en undersøkelse som omfatter intervjuer med 23 mødre eller fedre med til sammen 29 barn som får støttekontakt eller besøkshjem. Av de 23 foreldrene er 16 alenemødre, to alenefedre, to gifte mødre og en gift far. Alle kommer fra Oslo eller Akershus, og familiene bor i bystrøk, tettsteder og landområder.

Foreldrene er tilfreds når barna liker seg

Et hovedmål med undersøkelsen er å få fram barnas og foreldrenes erfaringer med tiltakene og finne mer ut om hva som kan være betingelser for god hjelp. Intervjuene viser at foreldrene er mest tilfreds med tiltakene når barna er glade og liker seg. En del av foreldrene ønsker at barna skal få sosial trening og lære noe av aktivitetene de er med på. Trivsel sees som en forutsetning for læring. De legger vekt på at barna får erfaringer fra ulike livsområder og aktiviteter som det er vanlig for jevnaldrende å være med på i deres miljø.

Det er en forutsetning at de rent praktiske forholdene rundt hjelpen er enkle. For eksempel må transporten være overkommelig, enten det er barnevernet eller foreldrene selv som sørger for den. Betalt hjelp fra slektninger i rollen som støttekontakt eller besøkshjem vurderes som positivt, og mange alenemødre ønsker at sønnene deres skal få gode mannlige forbilder.

Larsen håper at resultatene kan bidra til at barneverntjenesten kan finne noen ledetråder når slike tiltak settes i verk.

Fritiden er viktig. Barnevernet har hjelpetiltak

Fritid, det vil si tiden utenom barnehage, skole og skolefritidsordning, er viktig for alle barn. Både de erfaringer barn får i hjemmet og gjennom lek og organiserte aktiviteter i nærmiljøet, er med på å gi dem praktiske og sosiale ferdigheter som er nødvendige i deres utvikling. Støttekontakt og besøkshjem er en del av den profesjonelle tilrettleggingen etter lov om barneverntjenester. I de senere årene er det lagt mer og mer vekt på at barn og familier skal få hjelp som støtter hjemmet, slik at ingen barn skal flyttes hjemmefra unødvendig.

Statistikken viser at det i 2005 ble satt i gang nesten 30000 hjelpetiltak til barn og unge opp til 22 år i medhold av paragraf 4-4 i barnevernloven. I vel 3500 tilfeller var det støttekontakt og nær 8000 tilfelle besøks- eller avlastningshjem. Disse tiltakene er blant de hyppigst brukte, særlig i aldersgruppen 6 til 12 år.

- Disse tiltakene har blitt brukt i mange år, likevel har de blitt lite undersøkt og forsket på. Det er all grunn til å gjøre en nærmere undersøkelse av hva det er ved denne hjelpen som hemmer eller fremmer en god utvikling for barnet, sier Larsen.

Tidligere forskning på området

Særlig i Sverige, men også i Danmark er det forsket noe på dette feltet, men også i disse landene er det et større kunnskapsbehov. I Storbritannia, andre europeiske land og USA er det forsket på tilsvarende barneverntiltak, men der er vilkårene for hjelp og tiltakene så pass ulike fra Norge at det er vanskeligere å sammenligne resultatene.

Undersøkelser i Sverige viser at mange er fornøyde. Blant foreldrene er alenemødre overrepresentert, og barnas fedre er ofte ikke sammen med barna i dagliglivet. Alenemødrene ser muligheter til at barna får positive mannlig forbilder gjennom tiltakene, og verdsetter den støtte barna og de selv får gjennom hjelpetiltakene.

Hjelp av slektninger positivt

I tillegg til at foreldrene i Larsens undersøkelse følte at de fikk støtte og hjelp ved at barna fikk delta i positive aktiviteter i dagliglivet, er det overraskende at også slektninger som betalte hjelpere blir oppfattet som utelukkende positivt. Foreldrene er fornøyd med at barna ikke trenger hjelp fra «fremmede» mer enn nødvendig, og det er lettere å forvente hjelp fra slektninger når de får lønn fra barneverntjenesten. De foreldrene som hadde slektninger som hjelpere, syntes ikke dette skadet forholdet til dem på noen måte.

Erfaringer fra «norsk» dagligliv

Larsen peker på at foreldrene synes at likhet i miljø mellom støttekontakten eller besøkshjemmet kan være bra, men noen vil gjerne ha hjelpere med høyere sosial status enn dem selv. Foreldrene i besøksfamilier kan godt være litt opp i årene og ha livserfaring, uansett må de ha en voksen rolle.

Foreldre fra ikke-vestlige land som fikk hjelp, var meget fornøyde med at barna fikk delta i «norsk» dagligliv, og de var bevisste på a 21.03.2011 uligheter til å gi barna slike erfaringer i oppveksten. For eksempel ga en afrikansk far uttrykk for at han var svært glad for at barna kom på «norsk hyttetur». I tillegg kunne han selv gi dem tilstrekkelig ballast fra sin egen kulturelle bakgrunn.

Konfliktområder

Det finnes også områder der foreldrene ikke er fornøyd. I noen tilfelle får de ikke nok hjelp, selv om de er fornøyd med innholdet i hjelpen de får. Også når reglene for barnet hjemme og hos hjelperne ikke er noenlunde like, kan det skape konflikter. Dette kan dreie seg om regler for leggetid, tv-titting og spising av godterier. Flere av familiene pekte også på at det var viktig med kontinuitet i hjelpen når den først hadde startet. De viste til tidligere erfaringer der støttekontakten eller besøkshjemmet hadde sluttet brått og med uklare grunner.

Tjenester eller penger?

En av de diskusjonene som pågår, er om barnevernbarn ikke får tatt del i alminnelige fritidsaktiviteter på grunn av dårlig råd i familiene.

Resultatene fra denne undersøkelsen viser at foreldrene ikke kunne greid å gi barna de samme opplevelsene eller aktivitetene, selv med mer penger. Helseproblemer av psykisk eller fysisk karakter, manglende ferdigheter i aktiviteten, kjennskap til kulturen, omsorg for andre søsken og mangel på noen å være sammen med var medvirkende grunner til at foreldrene ikke kunne makte dette.

Men det kom det også fram at med mer penger og større materielle ressurser kunne foreldrene og barna tross alt ha gjort noe liknende sammen, som også hadde fremmet barnets utvikling og trivsel. Ett eksempel er en mor som ikke maktet å være med på riding, slik datteren hennes var med på sammen med besøkshjemmet. Imidlertid hadde hun søkt barneverntjenesten om økonomisk støtte til å gå i svømmehallen og å reise på badeferie for både henne og barna, men fått avslag. Dette syntes hun var trist og uforståelig, for svømming og bading var noe hun behersket bra nok til at hun kunne ha oppmuntret datteren til å få selvtillit i vannet og lære å svømme. Hun var bekymret for at datteren generelt hadde for lite å gjøre i fritiden, og hadde en meget anstrengt økonomi over lang tid.

En konklusjon er derfor at besøkshjem eller støttekontakt kan gi barna menneskelig bistand som de ikke kunne fått fra foreldrene, selv om foreldrene hadde fått økonomisk hjelp. Samtidig har også familier som mottar barneverntjenester, en dårligere materiell situasjon enn gjennomsnittet. Økonomisk hjelp i tillegg kan ta bort noe av presset på økonomien og gjøre lettere for foreldre å fylle en moderne foreldrerolle og tilrettelegge for egen og barnas fritid. Noen av foreldrene sa at de regnet med at barna etter hvert ville greie seg på egen hånd i fritiden uten støttekontakt eller besøkshjem. Da kan pengeoverføringer være en fornuftig fortsettelse av hjelpen for de familiene som virkelig hadde økonomiske vanskeligheter.

Mannsrollen er viktig

11 av 16 alenemødre la vekt på at hjelperen var en mann. I forhold til besøkshjemmene var de opptatt av å ha en hel familie med det de karakteriserte som «vanlige kjønnsroller».

Elisabeth Larsen slår fast at mødrene utrykker et meget tradisjonelt syn på hva det enkelte kjønn kan gjøre. På den måten mener hun at de speiler den dominerende oppfatning i samfunnet.

Alenemødrene ga overraskende sterkt uttrykk for at de selv ikke strakk til når det gjaldt å følge opp sønnenes interesser for «gutteting». På den ene siden er det selvsagt positivt for barn å ha både menn og kvinner i sitt oppvekstmiljø som de kan identifisere seg med. På den annen side gjør det oppgaven med å være alenemor vanskeligere enn om mødrene hadde slappet mer av på at de selv kunne være fullverdige foreldre, selv om de ikke dekket opp for alle slags interesser. Alenefedrene ga ikke uttrykk for samme bekymring, selv om de var opptatt av at barna skulle møte både kvinner og menn i sitt oppvekstmiljø.

Grunnlag for inkludering

Ved at barna får være med på alminnelige aktiviteter mener Larsen at hjelp over tid gir de som får hjelp, opplevelse av at tiltakene er direkte inkluderende eller at de danner grunnlag for annen eller senere inkludering. Hun registrerer at barna får muligheter til å utvikle sosial kompetanse og motoriske ferdigheter gjennom de aktiviteter som foregår.

Videre legger hun vekt på at når foreldrene har begrunnede oppfatninger om at tiltakene er til hjelp, må dette veie sterkt for å gi dem hjelpen, selv om ansatte ikke synes tiltakene er så betydelige.

Det virker som hjelpen ved støttekontakt og besøkshjem når en større gruppe barn og familier enn de som har alvorlige problemer og omsorgssvikt. Trolig har flere familier nytte av tiltakene i vanskelige perioder, men man har ikke sikker kunnskap om hva som ville skjedd dersom de ikke hadde fått hjelp.

Undersøkelsen kan kaste lys over noen viktige sider ved hjelpetiltakene støttekontakt og besøkshjem. Men undersøkelsen er ikke utformet slik at man kan si at den er statistisk representativ for alle barn med hjelpetiltak av denne typen. Det er også grunn til å tro at noen av de mest misfornøyde sa nei takk til å delta i undersøkelsen. Likevel er også de sidene foreldrene er misfornøyde med, gjenkjennelige. Flere foreldre som var misfornøyde tidligere, ble fornøyde fordi enkelte ting etter hvert hadde kommet inn i et godt spor.

Oddvar Soldal, frilansjournalist