Politikken på helsefeltet har endret tyngdepunkt de siste årene - det skal forebygges mer og repareres mindre. Dette er gammelt nytt! Helsefremmende og forebyggende arbeid har vært omtalt fra før Kristi fødsel (Hippokrates år 400 f. Kr.), og har gjenspeilet seg både i nasjonal og internasjonal politikk gjennom tidene. Nyere forskning viser likevel atgode intensjoner i utredninger, stortingsmeldinger og lover ikke har gitt de forventede resultater.

Samhandlingsreformen er i dag "på beddingen". Bebuder den noe nytt? Det synes innlysende at det er nødvendig med en ny reform slik vi ser utviklingen i dag. Trekk ved dagens helsetilstand, helseatferd og framskrevne analyser på demografi varsler store utfordringer i årene som kommer. Men det stilles mange spørsmål om det framtidige arbeidet, ikke minst om forebyggingsaspektet. Gjennomgang av dokumentasjon viser at hovedfokus er pasient- og sykdomsrelatert, og det er stort sett "sykevesenet" som har vært omtalt siden reformen ble lansert. Kommunene har store utfordringer, og en undersøkelse Helse- og omsorgsdepartementet gjorde i 2010 viser at kommunene i liten grad har oversikt over befolkningens helsetilstand og forhold som påvirker den. Få kommuner har en plan for å skaffe fram denne kunnskapen, og det konkrete arbeidet på tiltaksnivå i kommunen er sporadisk, tilfeldig og personavhengig, og synliggjøres i liten grad for innbyggerne og politisk og administrativ ledelse. Likedan er samarbeid på tvers av fag og sektorer uorganisert og tilfeldig.

Ansvaret for folkehelsearbeidet skal heretter legges til kommunen som sådan og ikke til kommunens helsetjeneste. Kommunenes nye overordnede ansvar lover godt for det sektorovergripende arbeidet, som er en forutsetning for et solid folkehelsearbeid. Statens ambisjon med lokale folkehelsekoordinatorer i kommunene, plassert tett opp til det politiske nivå, er blant annet å styrke det tverrsektorielle arbeidet, den politiske forankringen, og et bredt samarbeid med alle relevante aktører.

Det foreligger i dag forslag til ny helse- og omsorgslov og ny folkehelselov. Folkehelselovens formål er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder å utjevne sosiale helseforskjeller. Det grunnleggende prinsippet skal være "helse i alt vi gjør" (Health in All Policies), og loven skal legge til rette for et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid, i tråd med bærekraftprinsippet. Det krever politikere som evner å se ut over fireårsperioden de er valgt for.

I forslag til ny folkehelselov blir helseovervåking en "skal"-paragraf. All planlegging og alle tiltak skal være basert på et skriftlig dokumentert utfordringsbilde, igjen basert på solide opplysninger om befolkningen og befolkningens helse. Da er det ikke nok å kun se på statistikk og registerdata. Befolkningen må involveres og bli tatt på alvor. Befolkningsundersøkelser, gjentatt med jevne mellomrom, bør gjennomføres i kommunene, nettopp for å sikre mer treffsikkerhet i utformingen av tiltak for bærekraftige lokalsamfunn.

Verdens Helseorganisasjon påpeker at innsatsområdene i det helsefremmende arbeidet innebærer å bygge opp en helsefremmende politikk og skape støttende miljøer for helse og utvikling. Styrking av lokalsamfunnets muligheter for handling er vesentlig, der utvikling av personlige ferdigheter som setter folk i stand til å gjøre valg som fremmer helsen er en del av dette. Reorientering av helsetjenesten mot mer helsefremmende og forebyggende arbeid blir sentralt i dette arbeidet, er det sagt. De fleste kommuner i Norge ligger langt bak en slik målsetting.

Utfordringene er endret mye på få år. Noen av utfordringene ligger i dag i ensomhet, utrygghet, misbruk, tap av balanse i livet og sosiale ulikheter. Forskning viser at helse og livskvalitet skapes i nærmiljøet, gjennom sosiale nettverk, livsstil og følelse av sammenheng i tilværelsen. For å møte disse utfordringene vil aktivt bruk av strukturelle virkemidler (inkludert lovgivning, økonomiske virkemidler og fysisk utforming) være framtredende, og problemfokusering må snus til ressurs- og mulighetsorientering. Det helsefremmende arbeidet er proaktivt, og satsingen må gjøres gjennom en bærekraftig folkehelsepolitikk som gir samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Flytting av ansvar fra helsesektor til kommunens øverste organer, en kontinuerlig politisk prosess med høy politisk bevissthet og økonomiske virkemidler kan gjøre at kommunene lykkes med det helsefremmende og forebyggende arbeidet.

Hippokrates sa, år 400 f. Kr.: "Det er riktignok rosverdig å hjelpe de syke til å bli friske, men like rosverdig å hjelpe de friske til å bevare sin helse." Det blir viktig å finne denne balansen 2400 år etter!