I Handlingsplanen for Habilitering av barn og unge 09/2009 heter det at kommunene må sikre at støttekontakttjenesten samordnes slik at informasjon, tildeling og iverksetting av tjenesten, samt oppfølging av oppdragstakere og frivillige organisasjoner blir ivaretatt på en god måte.
Med de erfaringene man blant annet har gjort seg gjennom STØFRI-prosjektet og andre prosjekt, kan det synes som om kommunene trenger ytterligere hjelp til dette for å kunne ivareta fritiden til barn og unge med spesielle behov på en forsvarlig måte. Det kan synes som om det da vil være behov for noe mer enn det som omfatter informasjon og kompetanseheving tilknyttet de som har mest med tjenesten å gjøre.
Frivillige organisasjoner representerer en betydelig ressurs når det kommer til vår livskvalitet, også i forhold til samfunnsområder der det offentlige egentlig har det overordnede ansvaret som skal kunne gjenspeiles gjennom tjenester som ytes til befolkningen.
STØFRI-prosjektet (Større aktivitet for barn og unge med funksjonsnedsettelse) på Valnesfjord Helsesportssenter svarer til mange av de utfordringer som senere er påpekt i en rekke offentlige dokumenter. Handlingsplan for habilitering av barn og unge skal bidra til å styrke helse- og omsorgstjenestens innsats for at barn, unge og ungdom i overgangen barn/ voksen med funksjonsnedsettelser. Målgruppen skal oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse i samfunnet. Støttekontakttjenesten er i så måte ikke bare en viktig tjeneste for personer som trenger hjelp og bistand i fritiden, men også kanskje den eneste! Men føles tjenesten riktig for alle som føler de faller utenfor? I en rapport fra NOVA viser det seg at flere i målgruppen unge funksjonshemmede føler at tjenesten ikke er en tjeneste for dem. I mai 2007 gav Sosial- og helsedirektoratet ut en ny brosjyre. Brosjyren viser til at tjenesten kan organiseres innenfor tre hovedløsninger; individuell støttekontakt, deltakelse i en aktivitetsgruppe eller som et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon. Dessverre kan det se ut som om kommunene blir ”hengende fast” ved det første alternativet av en eller annen grunn. Dette kan nok også være grunnen til at enkelte ikke føler at dette er en tjeneste for dem.
Dessverre eksisterer det lite samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor. Når det kommer til støttekontakttjenesten, er dessverre ansvaret ofte fragmentert i den enkelte kommune og man samarbeider også lite mellom de ulike enheter på området.
Helsedirektoratet foreslår gjennom Habiliteringsplanen en rekke tiltak som kan utvikle og styrke habiliteringstilbudet for barn, unge og deres familier. Planen inneholder en rekke tiltak som Helsedirektoratet vil følge opp i årene fremover. Disse tiltakene er rettet inn mot områder som er forventet å ha høy nytte for brukere gjennom fornyelse og videreutvikling av tjenestetilbudet. En videreutvikling av den kommunale lovpålagte støttekontakttjenesten (jfr. de tre hovedmåter å organisere tjenesten på) er et av tiltakene. Det bekreftes i planen at kommunene må sikre at tjenesten samordnes slik at informasjon, tildeling og iverksetting av støttekontakttjenester, samt oppfølging av oppdragstakerne og frivillige organisasjoner blir ivaretatt på en god måte. Dette er videre i tråd med de signaler også beskrevet i den nye Samhandlingsreformen 2008-2009.
Så hva da med brukermedvirking? Er det ikke vår oppgave å finne ut av hva den enkelte ønsker? Er det ikke hva den enkelte ønsker å gjøre som bør styre hvem som bør involveres i et samarbeid?
Litteraturliste:
Helsedirektoratet (2009): Habiliteringsplan for habilitering av barn og unge.
Lov om sosiale tjenester og Lov om barnevernstjenester
NOVA Rapport nr.9/09. Unge funksjonshemmede. Selvbilde, sosial tilhørlighet og deltakelse i fritidsaktiviteter.
Sosial- og helsedirektoratet (2007): Sammen med andre – Nye veier i støttekontakttjenesten.
St.meld.nr.47 (2009): Rett behandling – på rett sted – til rett tid