Reidar Säfvenbom

- Vi har for lite diskusjon om idretten, og det bør vi ha når 50 prosent av de unge velger seg bort fra idretten. De som forlater den organiserte idretten får lite pengestøtte, sier forsker Reidar Säfvenbom ved Norges Idrettshøyskole.

Kan det være at frivillige idrettslag bidrar til sosial ulikhet blant ungdom? Forsker Reidar Säfvenbom ved Norges Idrettshøyskole har lett etter svar på dette spørsmålet, som mange vil synes er utilbørlig å stille.

De fleste av oss er takknemlige for at det finns foreninger og lag som tilbyr fysisk aktivitet for barn og unge. 80 prosent av oss har vært medlemmer av et idrettslag i løpet av livet.

Mange av oss har stilt opp som vaffelsteiker eller sjåfør for idrettslagene. Idrettslagene er en del av oss sjøl, mener Säfvenbom , som likevel stiller det ubehagelige spørsmålet. Det dreier seg tross alt om fordeling av store pengesummer, halvparten av ungdommene ikke får glede av:

- Det er en del organisasjoner som vi forventer skal fungere på en bestemt måte for barn og ungdom, men som ikke gjør det. Grunnen kan være at kvaliteten ikke er som den skal, eller fordi de ikke når fram til alle. Det er et problem når vi tar som en selvfølge at de fungerer etter intensjonen, selv om de ikke gjør det, og organisasjonen har ofte også en politisk agenda: Nemlig å opprettholde dette inntrykket, og dermed opprettholde egen virksomhet. Er de gode til å argumentere for egen eksistens og politikerne lar seg forføre, kan det være skummelt. Det kan selvfølgelig også gjelde offentlig virksomhet, og for eksempel utdanningssystemet. Men når det gjelder utdanning, har allerede vi et relativt kritisk fokus på den, sier Säfvenbom

Organiserte idrett som eneleverandør

De nye livsstilsidrettene [bevegelse.jpg]Et eksempel på de nye livsstilsidrettene, som dyrkes utenfor den organiserte idretten. Her gjelder det å bevege seg over murer, gjerder og andre hinder på en smidig måte, gjennom bevegelser som hele tiden henger sammen.(Foto: Morten Rustad, NiH).

Säfvenbom peker på at den organiserte idretten fungerer som en eneleverandør av idrettstjenester, og mottar penger utenom statsbudsjettet, direkte fra Norsk Tipping til Kulturdepartementet. Dette gir stabilitet og forutsigbarhet, noe som er bra, understreker han:

- Jeg er ikke ute etter norsk idrett, den gjør en veldig god jobb. Men vi har for lite diskusjon om idretten, og det bør vi ha når så mange unge velger seg bort fra idretten. Mens 80 prosent av barna har vært medlemmer av idrettslag, synker prosenten til 50 når de har fylt 15 år. Jenter og minoritetsgrupper er de som er minst med, og de som forlater den organiserte idretten får lite pengestøtte.

Säfvenbom illustrerer med et eksempel: Det blir reist en idrettshall til 40 millioner kroner. Halvparten av de unge vil oppleve at de ikke har så mye der å gjøre fordi de ikke har tilstrekkelig kompetanse. Driften koster to millioner kroner i året.

- Dette er en betydelig investering i de unges oppvekstmiljø. Burde det ikke blitt investert et tilsvarende beløp i støtte til de som ikke har bruker idrettshallen? Motargumentet er ofte at disse hallene brukes av skolene på dagtid, men det blir likevel en skeiv fordeling av penger.

- På 60-og 70- tallet ble idrettsplasser sprøytet, sånn at vi unge som ikke var organisert i idrettslag, hadde et tilbud. Nå sprøytes det ikke, ofte fordi idrettsplassene brukes av fotballag året rundt. Er ikke det et eksempel på en slik skeivfordeling?

- Jo, og du ser det samme når de bygger kunstisbaner. De er lite tilgjengelige for vanlige folk fordi skøyteidrettslagene konkurrerer hardt om tiden på de få banene som finns. Dessuten er de redd for at isen skal bli ødelagt!

Nye idretter uten midler

Ungdom på brett blir fremdeles jaget bort fra gater og plasser. Selv om det nå bygges det en del anlegg for dem, er det er fremdeles ganske lite rettferdighet i fordelingen av pengene mellom den organiserte og den uorganiserte idretten, mener Säfvenbom.
(Foto: Morten Rustad, NiH).

På konferansen ”Fritid for alle” i Oslo, vil Säfvenbom vise eksempler på de nye idrettene som brer om seg – utenfor den organiserte idretten:

- Vi voksne klager over at det er slutt på løkkefotballen. Jeg tror den er borte for godt. Men istedenfor har vi fått en ny form for løkke- aktivitet: Grupperinger av ungdom etablerer nye aktiviteter, for eksempel brettkulturen, eller dans, ”tricking”, ”free-running” eller ”parkour”. De unge plukker opp ideene fra for eksempel fra YouTube, og prøver ut selv. Disse aktivitetene som ser ut til å vokser mest i Europa. For eksempel ”parkour” går ut på å bevege seg over murer, gjerder, alle hinder i byområder de ikke kjenner, på en smidig måte gjennom bevegelser som hele tiden henger sammen. De kan hoppe, klatre, spinne og gjøre saltoer. Noen blir ekstremt gode – uten trener!

- Men de unge blir vel ofte jaget vekk hvis de driver med brett på gater og torg?

- Det er nok større aksept for det nå enn for noen år siden, men de blir fremdeles jaget. Nå bygges det en del anlegg for dem, men det er fremdeles ganske lite rettferdighet i fordelingen av pengene.

- Når du forteller dette, så ser jeg for meg gutter. Er jentene med?

- Det er riktig at de fleste er gutter, og noen aktiviteter krever stor styrke i overkroppen. Men for eksempel ”Sidelengs”, en longboardklubb i Oslo, har størst økning blant jenter. Også på den årlige ”X-camp” på Evje, er det mange jenter. Der kan ungdommene prøve ut alle de nye aktivitetene, og mange er villige til å betale mange tusen kroner for å delta.

Fulle av honnørord

Säfvenbom setter fingeren på at for eksempel Norges Idrettsforbund er tydelig på at de skal drive demokratisk, inkluderende virksomhet.

- Idretten er full av honnørord, og er veldig flink til å fremstille seg selv som inkluderende. Det er også riktig – de gjør veldig mye. I Norge har vi Europas beste breddesatsing. Problemet er at barneidrettsbestemmelsene, der man ikke bruker resultatlister og rangering, bare gjelder til barna er tolv år. Og det er etter denne alderen ungdommene slutter. Da opplever mange at de ikke er gode nok til å fortsette i idrettslaget.

- Idrett uten konkurranse, er ikke det mulig?

- Jeg tror de fleste av oss har vanskelig for å forstå en slik tankegang. Men de nye, uorganiserte livsstilsidrettene er ikke basert på konkurranse. Likevel viser undersøkelser at det er de som har høyest motivasjon. Det er motiverende for dem å filme nye tricks, og legge det ut på nettet. Høye seertall blir tolket som en seier for dem. Forskjellen er at det er tricks man bestemmer selv, det finns ingen standard. Det er en helt annen logikk enn i den vanlige idretten.

Livsstilsidrettene blir lite stimulert i kroppsøvingsfaget, og en del ungdommer opplever at idretten til og med er mer vinnerorientert enn skolen, fastslår Säfvenbom.

- Denne virkeligheten kolliderer med det de vedtar på idrettstingene, om at idretten skal være inkluderende, sier Säfvenbom, som på konferansen også viser til en rekke studier som er gjort av de nye idrettene.

Ingebjørg Jensen [ingis.jensen@c2i.net]

Sist endret: 31.05.2012