Olympisk mester i eget liv

En ganske stor tittel ikke sant!

Jeg mener virkelig at dette faktisk er mulig. Det eneste som kreves er innsats og bevisstgjøring fra den som er sentral i ditt liv. Nemlig DEG.

Jeg skulle gjerne ønske at alle se gleden ved deltagelse i idretten. I denne bloggen har jeg blitt utfordret til å prøve å si noe om hva dette har betydd for mitt liv, og hva dette har gitt meg av gleder på mange områder i livet. Men for at dere først og fremst skal forstå min begeistring for akkurat idrett og aktivitet, vil jeg prøve å fortelle dere om min vei til denne oppfattelsen.

Litt om meg

Jeg er en helt ordinær pappa til 3 flotte tenåringsjenter. Født og oppvokst på Kongsberg. Minst i en søskenflokk på 3. Jeg hadde hastverk med å utforske verden. Av denne grunn ble det etter fødsel påvist CP med spastisk diplegi. Dette gjør at jeg har noen utfordringer med balanse og koordinasjon i begge bein. Blant mine bekjente er det omdefinert til at jeg har «stein i skoen». Jeg satte beina første gang i bakken som 4 åring. Jeg kan godt huske at jeg i tiden før skolestart, hadde mange spørsmål til min mor og mange tanker om hvorfor jeg gikk som jeg gikk. Men jeg husker også krystallklart at jeg ved skolestart tenkte «Hvorfor ikke meg!»

Jeg kan med letthet si at jeg noen ganger har følt meg litt annerledes, Hvorfor har jeg fått disse utfordringene, hvorfor meg? Hvorfor snur folk seg etter meg? Ser jeg SÅ annerledes ut? Hvorfor får jeg penger til is og sjokolade av voksne mennesker.  Men jeg kan også med sikkerhet si at jeg ALDRI har blitt mobbet.
 

Veien inn i idretten

Jeg har tenkt mange ganger, hvorfor startet jeg med idrett og hvorfor er aktivitet så innmari viktig for meg. Jeg var en del av en flott kameratgjeng hvor alle drev med en aktivitet. Det var en selvfølge for meg og for dem at jeg ble med. Vi spilte fotball, basketball, håndball og tennis sammen. Der de var, der var jeg.

Som alle andre som har medfødt funksjonshemming så hadde jeg mine timer hos leger og fysioterapeuter. Leger sier at aktivitet er bra, men er det det som er drivkraften til en ung mann eller dame? Det er vel et fåtall av unge mennesker i dag som tenker at: "jeg løper på en fotballbane fordi jeg ikke skal få hjerteinfarkt om 40 år". Eller som jeg fikk høre, sitat:

«Det er bra for deg å bruke beina og sykle for da får du bedre styrkekoordinasjon og balanse»

Helseaspektet ved aktivitet kommer nok mer i voksen alder. Jeg drev med idrett fordi alle mine kompiser gjorde det. Det var der vi traff hverandre. Der var der vi ble venner. Det var der jeg opplevde mestring og startet jobben med å bli olympisk mester i eget liv.

Det er nok mange ting som er skyld i at idrett og aktivitet er viktig for meg. Jeg begynner der man er mest hjemme. Mamma er gjennom tidene min beste og verste trener. Hun tok ikke hensyn til at jeg hadde mine utfordringer, men utfordret meg på at jeg måtte «tenke utenfor boksen». Bare prøv du, det fikser du sikkert.
Hun og mine kompiser evnet å se muligheter istedenfor begrensninger. Jeg mener med hånden på hjertet at alt for mange foreldre til funksjonshemmede er overbeskyttende. Nettopp fordi det første en tenker på er begrensninger og problemer, fremfor muligheter og mestring.

Jeg kan ikke skrive en artikkel om mestring i eget liv uten å nevne og berømme mine kamerater og de jeg omgås. FOR EN GJENG.

Unge trenger et tilbud i idrettslag sammen med sine venner
Det vi drev med på Løkka på 70- og 80-tallet er det norsk idrett i dag har tatt ansvar for. Integrering og inkludering i praksis. Jeg som dem, spilte min fotball og basketball i et ordinært idrettslag, fordi det var helt naturlig. Der mine kompiser var, var også jeg,

De tok meg med og jeg BLE med. Og et idrettslag er mye mer enn kun en kamp eller trening. Det er en stor arena hvor man møter nye mennesker, får nye impulser og lærer mye om livets realiteter. Så var det selvsagt slik at vi kranglet og sloss som gutter gjør. Vi var uenige og ikke alltid beste kompiser, men det var ikke på grunn av beina mine. Slik er det med alle i barne- og ungdomsårene. Var jeg for stor i munn og ufin fikk jeg passet påskrevet som alle andre. Og motsatt.

For meg er noe av kjernen i dette å lykkes med å bli inkludert og oppleve idrettens gleder nettopp dette. En får ikke en god rolle i sosial nettverk ved å være negativ og bitter eller ved å fokusere på hvilken hylle man har havnet på i livet. En må ta sine valg utfra dette.

Valg og muligheter

Jeg ser for meg mitt liv som en bil som kjører på en vei. Det er fem sitteplasser i den.

Vil jeg ikke ha noe innvirkning på valg eller hva jeg blir kan jeg sette meg bakerst med et teppe over hodet. Alternativt kan jeg bestemme meg for at jeg vil ha styringen i mitt liv, og bli olympisk mester i mitt liv. Da må jeg sette jeg meg bak rattet, og bestemme hvilken retning jeg vil livet skal ta. Husk forresten å feste setebeltet, for det vil bli en fantastisk reise.

Foreldre, lærere og andre støttespillere har ofte lett for å tenke letteste vei for den enkelte. Da blir for eksempel fritak i kroppsøving greit. Jeg spør for hvem!  De eller meg! Jeg opplevde heldigvis gode gymlærere. Jeg ville ha gym og de lot meg delta. De gangene jeg for eksempel hadde vært på rehabiliteringsopphold på Beitostølen Helsesportssenter overførte lærere aktiviteter jeg hadde fått til gymsalen med aktiviteter som alle kunne gjøre. Jeg har ekstremt mye å takke Beitostølen helsesportssenter for, men i denne artikkel skal jeg nøye meg med å si at dere har lært meg utrolig mye om å tørre å prøve, TUSEN TAKK.

Yrkesvalg

Når videregående skole var gjennomført stod dørene åpne til yrkesvalget. Her må man tørre å tenke at akkurat dette vil jeg. Jeg har alltid hatt et ønske om å jobbe med idrett derfor var valget enkelt. Jeg ville bli idrettspedagog og gå på Norges Idrettshøyskole (NIH).  Det var en klar skepsis hos rådgiver på skolen når jeg nevnte dette. Dette grunner i uvitenhet, ikke vrangvilje. Utsagn som: «Husk: kun én med CP har tidligere gått på NIH», kom selvsagt og da tenkte jeg: «Ok da blir jeg nr. to.».
Jeg kom inn, og med god tilrettelegging og mye vilje ble det fire fantastiske år som nok engang viste at det meste er mulig. Jeg sier som min daværende lærer Haldor Skard, sitat:

«Med sunn galskap og dårlig hukommelse blir livet en fantastisk reise».

Idrett og samhold - en suksessfaktor

Jeg har alltid vært og opplevd meg som en av gutta.
Hvorfor? Dette er det nok mange årsaker til, men jeg tenker at en viktig faktor var at jeg var åpen for gode støttespillere.

Gjennom å være åpen for nye impulser, og ikke «sette seg selv i en bås» har en gode forutsetninger til å bli introdusert for idrettens arenaer for da er man virkelig EN DEL AV HVERDAGEN.

En opplever et pluss på sosial læring, og med gode trenere og støttespillere opplever man gode mestringsopplevelser. Og sist men ikke minst får en muligheten til å føle seg 100 % likeverdig med sine kompiser og bekjente. 

Som tidligere nevnt har aktivitet og idrett alltid vært viktig for meg. Jeg var heldig og var en av gutta på «løkka». Det gikk jo på et vis. Det var rett og slett tilrettelagt aktivitet i praksis. Eksempelvis så spilte jeg hockey på sko istedenfor skøyter.
Fotball gikk fint så lenge jeg leste spillet og hadde spillere rundt meg som «tok ut litt sikring».

Jeg kommer ikke utenom viktigheten av Basketballmiljøet i Bergkameraten når jeg snakker om min idrettsglede. Jeg fant her min plass og ble tatt i mot på en fantastisk måte. Jeg kan godt huske første gang jeg ville på trening for å prøve meg. Mammas respons var: "finn ut når de trener og ta sykkelen bort til idrettshallen.".

I etterkant av både tiden på løkka og tiden i idrettsmiljøet i Kongsberg viktig for meg. Det ga meg en mulighet i tråd med «go'fot-teorien» å dyrke mine fordeler. Vi trenger alle å se fordeler, og ikke ulemper. Muligheter istedenfor begrensninger. 

Spesielt basketballmiljøet var tilstede, også når jeg ikke lenger kunne spille på grunn av en operasjon i 16 års alderen. Da støttet de meg i opptreningen og fant en plass til meg i klubben allikevel. Det tenker jeg alle idrettslag må ha med seg i sin inkluderingstankegang. Alle medlemmer er en ressurs i miljøet. Ikke bare de som er best på banen. Mange er best uten ball, som en trener, i støtteapparatet eller dommer. På dette området er det kun fantasien som setter begrensninger. Men alle må få sjansen og ville ta den sjøl.

Denne artikkel er ingen herliggjøring av alt rundt aktivitet. Det en realitet at ikke alle liker idrett. Ikke alle kan heller bli landslagsutøvere. På den andre siden trenger alle fysisk aktivitet. Alle bør derfor få muligheten til å prøve seg på denne fantastiske arenaen for å oppleve glede og samhold. Jeg husker ikke alle gode råd fra leger og fagfolk, men jeg husker mine kompisers ord, sitat:

«Bli med a’ Kjetil, vi fikser detta».
 
Mitt råd blir derfor å finne en arena du trives på. Husk å være åpen for at folk vil hjelpe deg.

Det er med litt forundring jeg ser at det skrives om at inkluderingsprosessen som er igangsatt av norsk idrett ses på som ikke helt vellykket. Men da spør jeg meg, må man like idrett og aktivitet bare fordi man er funksjonshemmet? Svaret er klart NEI, men ut fra det jeg har opplevd, trur jeg at det alltid finnes en plass innenfor idretten til alle. Enten som aktiv, eller i støtteapparatet i en eller annen form. Mennesker som ikke vil drive idrett vil alltid finnes. Blant funksjonshemmede og funksjonsfriske. Sånn er det bare.

Avslutningsvis vil jeg prøve å oppsummere. Hva har toppidretten gitt meg og idretten generelt gitt meg?

Først og fremst masse kameratskap og venner for livet. En arena hvor jeg har opplevd mestring. Helt klart en større selvtillit å tro på at jeg kan få til det meste. Bare jeg prøver hardt nok. Det er samtidig viktig å huske på at selvtillit og mestringsfølelse, er noe som trenger å pleies og gis næring. Det kommer ikke av seg selv men må pleies som alt annet. Dette gjøres gjennom gode opplevelser og folk rundt deg som ser muligheter og som kan være med på å bygge ned stengsler. Alle vil møte utfordringer. Jeg har også tunge dager, men kunsten er å snu sine tunge stunder til å bli så korte som mulig. Aksepter at det er ok med tunge dager, men reis deg og gå videre. Husk to skritt frem og ett tilbake er fortsatt et steg frem.

Lykke til!