Brukerne lærer mestring, støttekontaktene får ideer til hvordan de kan tilrettelegge aktiviteter. Her i klatreveggen under STØFRI-prosjektet i Nordland.

Det var Valnesfjord helsesportssenter i Nordland som sto for STØFRI - Større aktivitet på fritiden for barn og unge med funksjonsnedsettelser, med støtte fra Helsedirektoratet, fra 2007 til 2010. Seniorforsker Trude Gjernes ved Nordlandsforskning i Bodø har evaluert prosjektet på oppdrag fra Helsedirektoratet, og undersøkt i hvilken grad kommunene er fornøyd med prosjektet.

STØFRI ble gjennomført i 20 kommuner fra Nordland, Troms og Finnmark. På kurs ved Valnesfjord Helsesportssenter i Nordland deltok 85 personer fordelt på 10 kurs. I utgangspunktet bygger STØFRI på et etablert kommunegruppetilbud ved helsesportsenteret, det vil si en gruppe på åtte barn/ungdommer i alderen 7-16 år i to uker. Under oppholdet utgjør STØFRI fem dager. Prosjektledelsen for STØFRI besøkte hver enkelt kommune før og etter oppholdet for å vurdere om det ville være nødvendig å tilpasse kurset til spesifikke kommunale forhold eller behov, noe som ble berømmet i tilbakemeldingene fra kommunene.

Støttekontakt lavt prioritert

– I ettertid sa mange av støttekontaktene at de hadde fått nye ideer, og sett eksempler på at det går an å legge til rette sånn at de kan gjøre mer enn de trodde for brukerne. Tanken var at idrettslagene skulle bli mer involvert i aktiviseringen av barn og unge med funksjonsnedsettelser, men bare noen få steder har de fått det bra til.

I prosjektperioden bodde kursdeltakerne på helsesportsenteret. Oppholdet ble betalt av Helsedirektoratet. De som organiserer støttekontaktene i kommunene ble invitert til å være der den siste dagen, men mange kommuner så seg ikke råd til å tape en dags arbeidsinsats, forteller Gjernes.

I bassenget. En av målsetningene med STØFRI var å knytte kontakter mellom støttekontaktene. Her samarbeider noen av dem i bassenget.

– Det ble bedre tilslutning da Helsesportssenterets folk seinere reiste rundt i kommunene med kurset. Noen mindre kommuner slo seg dessuten sammen for å få til kurs. Men et gjennomgående problem er at støttekontaktfeltet er ikke spesielt høyt prioritert i kommunene. Det har med verdier å gjøre: Grunnleggende tjenester innenfor helse og sosial/ omsorg, som pleie eller avlastning, er tjenester som oppfattes som mer presserende, og da kommer støttekontakttjenesten i andre rekke.

Kommunene har kanskje kurs for dem i ny og ne, gjerne bare et par timer. Støttekontaktene får tilbud om å kontakte saksbehandlerne når de trenger det, men de tror ikke det er så mye hjelp å hente der, og det er det ofte heller ikke, sier Gjernes, som kan slå fast at mange støttekontakter må prøve å finne løsninger på egenhånd.

Skape kontakt mellom støttekontaktene

Et av formålene med prosjektet, var å skape kontakt støttekontaktene imellom:

– De syntes det var verdifullt å møte andre støttekontakter, og ytret ønske om at kommunene følger opp dette, arrangerer samlinger for støttekontakter og oppmuntre til samarbeid dem imellom.

Støttekontakttjenestene er ulikt organisert i ulike kommuner, det varierer hvilken etat som har ansvaret. Ofte vet de ikke om hva de andre etatene gjør, det kan være dårlig kommunikasjon, eller dårlig forhold, påpeker Gjernes.

– Men er det ikke enklere å få oversikten i små kommuner?

Seniorforsker Trude Gjernes ved Nordlandsforskning i Bodø har evaluert prosjektet "STØFRI": Større aktivitet for barn og unge med funksjonsnedsettelser, på oppdrag fra Helsedirektoratet (Foto: Ingebjørg Jensen)

– Jo, der vet innbyggerne hvilke tjenester som finnes, men de har gjerne større problem med å skaffe støttekontakter. Der er det ofte slektninger som stiller opp. Også der kan det være dårlig samarbeidsforhold mellom etatene som gjør at ordningene ikke fungerer. Hver etat vil gjerne ha ”sine” støttekontakter for seg selv.

En kommune har opprettet en koordinatorstilling for å sørge for at folk får det de skal ha. Koordinatoren skal ha oversikt og følge opp støttekontaktene. Fra denne kommunen forteller de at søkningen om støttekontakt har økt, og forklarte det med folk nå vet at de har én person å gå til, som viser veien videre til alt. I denne kommunen var de også flinkere til å etablere avtaler med treningssentre og idrettslag, og det var lettere å få til.

Tilbakemeldingene fra mange små kommuner var at de ikke har tid til å lage et skikkelig tilpasset tilbud, for eksempel for et barn med Asbergers syndrom. Da blir det mest sånn at de spør brukeren ”Hva har du lyst til å gjøre?”, uten å gå grundigere inn i det. I en kommune var de stolte over å ha fått til en aktivitet som passet veldig godt for én gutt – men så kostet den så mye at det ble for dyrt å tilby til flere!

– Er det økonomiske et problem som går igjen?

– Helt klart. Og støttekontakt er en post man ofte skjærer ned på når det må spares. Kommunalt ansatte har lite tid til å arbeide for å skape en bedre støttekontakttjeneste.

Prosjekt for de engasjerte?

 Gjernes har ikke trukket samordningsreformen inn i evalueringen sin, men tror det vil være en fordel med tvunget samarbeid mellom etatene. Men det er også viktig at tjenesten har god kvalitet, understreker hun.

– Kursene var gode, og både støttekontakter og kommunalt ansatte lærte mye. Dette gjelder både de samlingene som ble arrangert ved helsesportsenteret og ute i kommunene. Flere kommuner sier at de erkjenner at de har for liten kunnskap om hvordan en kan skape en mer aktiv fritid for funksjonshemmede og har behov for mer kunnskap om dette både når det gjelder fysisk aktivitet og kulturelle aktiviteter. Da jeg spurte kommunene om hva de syntes om prosjektet, var det flere som var kritisk til at det var så stort fokus på fysisk aktivitet. Noen etterlyste kurs i for eksempel kulturelle aktiviteter eller andre tema. Jeg kan forstå det ut fra kommunens behov.

Flere kommunalt ansatte etterspør mer kunnskap og kompetanse om hvilke aktiviteter som kan passe til ulike typer av problemstillinger. De trenger det for å kunne veilede støttekontakter, men også for å kunne foreslå aktiviteter for brukere basert på faglig og erfaringsmessig kunnskap.

– Er det fare for at dette bare er nok et prosjekt som ikke blir ført videre?

– Tanken var at det skulle gi varig virkning i kommunene, for eksempel sier noen at samarbeidet har blitt bedre og støttekontaktene har blitt flinkere. Men i en del kommuner har det ikke skjedd. Noen kan forklare det med omstillingsprosessen de sto oppi da vi spurte – de hadde ikke laget noen ny organisasjonsplan eller inngått avtaler siden den ikke var ferdig. Jeg vet ikke om de har kommet så mye lengre nå.

Samarbeidet mellom kommuner, frivillige organisasjoner og støttekontakter er nokså svakt utviklet. I enkelte kommuner har det tatt seg opp etter deltakelse på STØFRI. De ønsker å videreutvikle dette samarbeidet til å omfatte flere organisasjoner. Men i de fleste kommunene kan ikke samarbeidet sies å ha økt som resultat av prosjektet, selv om flere av disse sier at de ønsker det og vil arbeide mot en slik målsetning dersom de får ressurser til det. Det er lett for at det blir et prosjekt for de engasjerte!

Ingebjørg Jensen [ingis.jensen@c2i.net]