Målet med denne artikkelen er å svare på hvorfor man bør sette frivillighet på lokal politisk dagsorden. Med andre ord; hvilkenSiri Grøttjord betydning frivillig sektor spiller i samfunnet generelt og hvilken betydning organisert frivillighet har lokalt og på hvilke vilkår frivillighet kan drives og utvikles i fremtiden.

For å klare å gi et svar på det så må vi se litt på hvilke effekter et rikt og variert organisasjonsliv har for vårt samfunn, og hvilke effekter det kan ha hvis frivillig sektor forvitrer. 

Metode og litteratur

Jeg har tatt utgangspunkt i forskningsrapporter om frivillig sektor fra de siste 10 år, i tillegg til relevant teori på feltet. Rapportene refererer til Johns Hopkins studie[1] som grunnlag og utgangspunkt. Rapporten Fra folkebevegelse til filantropi. Frivillig innsats i Norge 1997-2009 er viet stor plass i artikkelen.

I tillegg så er artikkelen basert på retningslinjer fra politisk hold, med spesiell vekt på St.mld. nr. 39 (2006-2007): "Frivillighet for alle". Jeg har også hentet stoff fra rapporten "På sporet av en lokal frivillighetspolitikk" publisert i 2005 av Kommunenes Sentralforbund.

Frivillig sektor og frivillig organisasjon

Frivillig sektor kalles også tredje sektor eller den sivile sektor. Den er en betydelig samfunnsaktør i tillegg til den offentlige sektoren (første sektor), markedet (andre sektor). Frivillig sektor er kjennetegnet ved et mangfold av aktiviteter, omfang og organisering innenfor de fleste samfunnssektorer.

Begrepet frivillig organisasjon omfatter en stor og heterogen masse. Definisjonen av en frivillig organisasjon er medlemsbaserte organisasjoner med ideelle formål, hvor en eventuell inntekt ikke går til private hender, men pløyes tilbake til samfunnet gjennom organisasjonen, også kalt non-profit organisasjoner.

Frivilligheten sin betydning

Hva tenker den enkelte i dag når vi sier frivillig organisasjon?  Noen tenker slik og noen tenker sånn. (Korps, bygdeungdomslag, velforening, revylag, kreftforening, fotballag, livssynsorganisasjon, studieforbund osv., listen er lang). Nettopp fordi så mange av oss er involvert i frivillig sektor gjennom fritidsinteresser og særinteresser, så har vi vårt eget bilde av hva frivillighet er. Likevel mener jeg å møte en mangel på forståelse av betydningen av dette engasjementet for samfunnet som helhet. Det bilde man har av sin egen interessesfære blir ofte ikke satt i inn i en større sammenheng. En holdning jeg har møtt i lokalpolitisk sammenheng er at vi må prioritere tilskudd til barn og unge, for de voksne kan betale for sine hobbyer sjøl. Dette blir et nokså ensidig bilde av frivillighetens funksjon, hva begrepet inneholder og hvilke mekanismer som rår. Det holder ikke å betrakte frivilligheten for hva det innebærer for den enkelte å delta, man også se på hva denne deltakelsen betyr for samfunnet som helhet. 

Sjelden kommer vel uttrykket "å se (eller ikke se) skogen for bare trær" mer til sin rett. For de enkeltfaktorene som samlet utgjør tredje sektor er så uensartet, så forskjellige i både formål, drift, organisering og størrelse at man kan ikke finne en felles faktor som kjennetegner dem alle samtidig, annet enn å si at den har mangfold som egenart.

Men det man kan si noe om er hva dette samlet sett betyr for samfunnet. De mange, mange enkeltfaktorene utgjør en mye større helhet enn enkeltfaktorene for seg selv til sammen. Teorien om sosial kapital kan være et nyttig analytisk redskap til å si noe om nettopp dette.

Sosial kapital - betydning i praksis

Man kan ikke skrive om frivillig sektor i dag uten å gjøre bruk av begrepet sosial kapital. I løpet av de siste årene har dette begrepet bredt om seg, ikke bare innenfor samfunnsvitenskapene, men også innenfor finansverden og i politikken.

I rapporten "På sporet av en lokal frivillighetspolitikk?(2005) trekker KS frem frivillige organisasjoner som produsenter og vedlikeholdere av sosial kapital. Høy sosial kapital blir beskrevet som en hjørnestein i demokratisk og økonomisk utvikling. Rapporten påpeker at et aktivt foreningsliv skaper gjensidige tillitsforhold. En grunnleggende tillit til omgivelsene er nødvendig for at det skal være rasjonelt for kollektivet å samarbeide med andre (KS, 2005).

Norge skårer høyt på målinger i forhold til tillit til både andre mennesker og institusjoner. Denne tilliten blir ivaretatt av en høy organisasjonsdeltakelse. Men som forskerne påpeker: Et samfunns sosiale kapital blir primært konstruert eller destruert av strukturelle og politiske forhold (Wollebæk og Segaard, 2011).

Frivillighetens nåtilstand

I dag har det norske organisasjonssamfunnet størst aktivitet på feltet idrett, kultur og fritid. Sosiale/humanitære organisasjoner har fått svekket sin stilling  (St.mld. nr. 39, 2006-2007). Sett i sammenheng med utviklingen av velferdsstaten så kan dette virke logisk. Velferd har vært et offentlig anliggende de siste tiårene.

Norge har en mindre sysselsetting innen frivillig sektor sammenlignet med andre vesteuropeiske land. Tall fra undersøkelser viser at offentlige overføringer fra stat til frivillig sektor ikke er så store som det har vært hevdet:Vi har en liten frivillig sektor målt i betalt arbeid, men en stor sektor målt i frivillig innsats (Wollebæk og Sivesind, 2010). Frivillig sektor i Norge har en høy andel egengenererte inntekter (St.meld. nr. 39, 2006-2007)

Wollebæk og Sivesind konkluderer i sin rapport "Fra folkebevegelse til filantropi" (2010) at Norge fortsatt har en svært aktiv frivillig sektor sammenlignet med andre land. Likevel peker de på en del endringer i mønstrene for frivillighet. De finner tendenser til en dreining fra aktiv deltakelse til passivt medlemskap i organisasjoner, sosiale forskjeller gir seg utslag også innenfor frivillig sektor med en økende marginalisering av svake grupper.

Den tredje tendensen de beskriver er en bevegelse mot organisert individualisme og at frivillig innsats i dag er i større grad er motivert av behovet for selvrealisering. Den fjerde tendensen, som har gitt navn til rapporten, er dreiningen fra den tradisjonelt hierarkistiske, nasjonale folkebevegelsesmodellen basert på medlemskap og demokratiske prosesser til en filantropisk frivillighet. Med filantropi forstår vi en frivillig sektor hvor virksomheten baseres på pengegaver og hvor innsatsen ytes av frivillig, ulønnet arbeid hvor den frivillige ikke er knyttet til en organisasjon gjennom medlemskap (Wollebæk og Sivesind, 2010).

Rapporten konkluderer med at alt i alt ligger antall frivillige arbeidstimer stabilt. Ut fra befolkningsgrunnlag skulle man derimot forvente en økning. Man finner også forskjeller innenfor alderssammensetningen som tilsier en reduksjon i frivillig engasjement blant aldersgruppen 19-34. Dette gjelder i første rekke unge menn (ibid.).

Velferdsstatens utfordringer

Velferdsstatens største utfordring fremover synes å ligge i demografiske forhold. En voksende eldregenerasjon, politiske og kulturelle spenninger som følge av migrasjon, marginalisering av grupper i samfunnet, internasjonalisering av politikk og økonomi, samt større krav og forventninger enn noensinne til velferd er faktorer som legger press på velferdsstaten og som det må finnes løsninger på i årene som kommer (Hatland m.fl., 2011). Vi vet at vi om noen år har for få hender til å opprettholde samme tjenestenivå som i dag, blant annen innenfor pleie og omsorg. Den nylig iverksatte samhandlingsreformen med spesielt fokus på folkehelse er et skritt på veien for å møte nettopp disse utfordringene. Trivsel, fellesskap og aktiv deltakelse er viktige faktorer for å lykkes med en forbedret folkehelse. Siterer en kollega; "folkehelse er mer enn bare et godt blodtrykk".

Det er i denne settingen vi må starte når vi skal se på nåværende og fremtidig betydning for frivilligheten lokalt. Derfor er det viktig at politikere tar diskusjonen om hvilken rolle man ser for seg frivilligheten skal ha, og på hvilke vilkår. Frivillig sektor er ikke en løsrevet samfunnsbit som eksisterer på siden av andre ting i samfunnet. Det er vevd sammen med de andre sektorene, de har glidende overganger, er innfiltret i hverandre og den utgjør en stor del av livene til de fleste av oss. En stor del av livet vårt leves i denne sektoren, og derfor er det viktig at vi har både kunnskap og meninger om vilkår og organisering for fremtidens frivillighet.

Velferdsstatens paradoks?

Spørsmålet er om etterkrigstidens fremtidsoptimisme, hvor det offentlige skulle stå for all velferd og hvor man hadde et ambivalent forhold til andre velferdsprodusenter enn det offentlige, har bidratt til den individualiserte holdningen som det antydes at de nye generasjoner har til frivillighet?  Tross dette, behov for fellesskap og sosial tilhørighet vil vi uansett ha selv om velstanden øker og individualiseringen tiltar. Men hvordan skal vi ivareta dette innenfor frivillig sektor?

I den senere tid har det vokst frem en erkjennelse av at staten kan ikke ivareta all velferd; at offentlige tilbud aldri kan erstatte menneskelig nærhet og sosialt nettverk, og at helse og trivsel er nært knyttet sammen. Samtidig har vi større forventninger om en høyere velferd enn noen gang før.

Wollebæk og Sivesind (2010) antyder i sin rapport at man i større grad ønsker å drive med frivillighet av lyst, ikke av plikt og samfunnsansvar. Kanskje er det også på tide med en diskusjon av enkeltmenneskets egne bidrag, plikter og ansvar som borgere og bidragsytere til velferdssamfunnet?Vil økt bevissthet være med å bidra til at flere av oss faktisk gir av vår tid til frivillig innsats?

Aldersaspektet er en faktor her. Funn i rapporten "Fra folkebevegelse til filantropi" (Wollebæk og Sivesind, 2010) viser til en reduksjon i engasjementet i frivillig sektor for de yngre aldersgruppene. I kamp med et rikholdig fritidstilbud ser aktiv deltakelse i organisasjonslivet ut til å tape terreng særlig blant unge menn.

Erfaring

Dette stemmer godt overens med min erfaring lokalt. Det er den godt voksne generasjonen som lettest engasjerer seg i frivillig innsats. Innenfor frivilligsentralene ønsker vi å få flere ungdommer engasjert, men det viser seg å være et tungt arbeid som tar tid og som må forankres også innenfor blant annet skoleverket for at det skal kunne lykkes. Kan innføring av frivillig arbeid/organisasjonsarbeid i skolene være en mulighet som kan få nye generasjoner til å se verdien av frivillig innsats? Når rådende politisk syn påpeker at frivillig engasjement er viktig for å opprettholde velferden i vårt samfunn, så skulle man tro at det i hvert fall er forsøket verdt?  Men dette kommer heller ikke av seg selv, og politikere og skoleledelse må se både samfunnsnytten og den enkeltes nytte av dette for at det skal kunne realiseres.

Min erfaring fra lokalt frivillig arbeid er at det blir stadig tyngre å rekruttere til verv og styrearbeid, samt å få folk til å forplikte seg til å ta oppgaver over tid. Det er mye enklere å spørre folk om en praktisk, konkret og ikke-forpliktende oppave. Og kanskje er det dette som vil være det neste utviklingstrinnet i frivillig sektor, grasrotbevegelser ikke knyttet til medlemskap, men en mer adhoc-preget frivillig innsats?

Frivilligheten har historisk vist en tendens til å dukke opp der det eksisterer et vakuum i form av mangel på tilbud; er det kanskje slik at frivilligheten sin natur gjør at den vil oppstå ut fra behov og etterspørsel og i den form som passer for det samfunnet den oppstår i? Det er et spørsmål jeg lar henge i luften. Uansett om dette er tilfellet, så kan det ikke være tvil om at det både fra forskningshold og politisk hold er enighet om betydningen av en stor frivillig sektor, og at vi bør prøve å demme opp for en eventuell forvitring av frivilligheten.

Politisk grunnlag

De siste årene har frivillig sektor blitt viet en voksende politisk oppmerksomhet fra sentralt hold. Det har blant annet resultert i Stortingsmelding nr. 39: "Frivillighet for alle"(2006-2007). Meldingen tar til orde for en ny og helhetlig frivillighetspolitikk. Man erkjenner at et vitalt sivilsamfunn er en premiss for gode lokalsamfunn. Frivillig sektor blir beskrevet som en grunnpilar i demokrati og velferdssamfunn på grunn av blant annet følgende kjennetegn:

  • Læringsarena for demokratisk kompetanse.
  • Samfunnsmessig mangfold
  • Målbærere av interesser
  • Tillit og brobygging
  • Innsikt i samfunnsspørsmål
  • Tilhørighet, fellesskap og mening

Listen er ikke uttømmende. Den er ment å vise at frivillige organisasjoner kan betraktes som demokratiske aktører ut fra både hva de er og hva de gjør.

Meldingen trekker frem frivillige organisasjoner sine uvurderlige bidrag til samfunnet, både gjennom tjenesteproduksjon og omfattende ulønnet innsats. Men man ser at frivilligheten er i endring, og at det kreves tiltak for å sikre rekruttering av aktive og tillitsvalgte. Meldingen påpeker også behovet for en lokal frivillighetspolitikk, og tar til orde for at kommunene legger til rette for at frivilligheten får utvikle seg på sine egne premisser. Til slutt anbefaler den aktiv bruk av frivillig sektor ved utarbeidelsen av den enkelte kommunes planverk (St. mld. nr. 39, 2006-2007).

Staten og kommunene

Fra statlig hold så fokuseres det altså på frivillighetens uvurderlig verdi for velferdssamfunnet.  Hvis det fra politisk hold er så utbredt enighet om betydningen av frivillig sektor, hvorfor er det så få kommuner som har forankret dette i sitt planarbeid? Er det fordi vi tror at frivilligheten lever og overlever av seg selv? Frivillighet er ikke en selvsagt ting, og trenger som offentlig og privat sektor tilrettelegging for å kunne overleve og utvikle seg, og for fortsatt å være en bidragsyter til mangfold og demokrati i vårt samfunn.

Basert på forskning og studier de siste år er det satt i verk mange tiltak fra sentralt hold, som f.eks. momskompensasjon og grasrotandel til frivillige organisasjoner. Men økonomiske virkemidler fra statlig hold er etter mitt syn ikke nok til å styrke og bevare frivillig sektor i fremtiden, det må også tilrettelegges på lokalt plan.  Jeg mener ikke at kommunene skal byråkratisere og instrumentelt styre sin frivillighet, men at man med bevisstgjøring, forankring og koordinering vil bidra til å sikre framtidig frivillighet.

Frivillighetspolitikk er i liten grad systematisert, helhetlig forankret og etablert som et sentralt satsningsområde i kommuneplaner eller sektorplaner . St. mld. nr. 39 "Frivillighet for alle" refererer til KS' Strategier for 2004-2008 om at det trolig finns et betydelig utviklingspotensiale i forholdet mellom kommunene og frivillig sektor. De peker på 3 viktige utviklingsområder; oppgaveløsning, samfunnsutvikling og demokratiutvikling[2]. KS har i tillegg til sin rapport "På sporet av en lokal frivillighetspolitikk" fra 2005, laget en veileder for utvikling av lokal frivillighetspolitikk med tittelen "Sammen om det gode liv" til bruk for kommunene. I etterkant av dette har en del kommuner kommet med frivillighetsmeldinger, men langt fra alle. Og selv om mange kommuner har gjort et stykke arbeid med å lage en slik melding, så er det en fare for at denne ikke blir et nyttig verktøy så lenge den ikke er forankret i kommunenes langsiktige planarbeid.

Avslutning

Vi kan ikke ta frivilligheten for gitt og tro at den fortsatt vil leve i beste velgående uten at den får gode rammevilkår å utvikles innenfor, og uten at den blir viet interesse og fokus også på lokalt politisk plan. Etter min mening er bevisst fokus på de muligheter og verdier som frivillig sektor representerer og et helhetlig syn på frivillig sektor sin rolle i samfunnet viktige faktorer for en ivaretakelse av velferdssamfunnet. Det som er min største misjon med valget av tema er jakten på en anerkjennelse av betydningen av frivillighet som noe mye mer enn en lokal trivselsfaktor.

Jeg avslutter med et sitat fra generalsekretær i Kreftforeningen Anne Lise Ryel: "Vårt samfunn kan beskrives ved hjelp av bildet av en fjøskrakk. På samme måten som krakken holdes oppe av tre bein, hviler vårt samfunn på tre pilarer: offentlig, privat og frivillig sektor. Alle er selvstendige og unike, men avhengig av de andre to: Tar du bort et bein, raser det hele sammen". Sitatet er hentet fra St. mld.nr. 39: "Frivillighet for alle" (2006-2007, s. 20).

Flere gjesteblogger som er publisert på nettsiden fritidforalle.no kan du lese her.

Litteraturliste

Djupvik, Alf Roger og Eikås, Magne (2010).Organisert velferd. Organisasjonskunnskap for helse- og sosialarbeidarar.Samlaget. OsloHatland, Aksel, Kuhnle, Stein og Romøren, Tor Inge (2011)Den norske velferdsstaten. Gyldendal akademisk. Oslo

Kommunenes Sentralforbund (2005).På sporet av en lokal frivillighetspolitikk.FoU-publikasjon. Hamar.

Lorentzen, Håkon (1994):Frivillighetens integrasjon. Universitetsforlaget. Oslo

Lorentzen, Håkon (2010):Frivilligsentralen mellom stat, kommune og sivilsamfunn(ISF-rapport 13/2010). Institutt for samfunnsforskning. Oslo

Lysestøl, Peder Martin og Meland, Eilif A. (2003):Velferdsstatens økonomi.Universitetsforlaget. Oslo.

NOU 2008: 7 (2008):Kulturmomsutvalget.Finansdepartementet. Oslo.

St. mld.nr. 39 (2006-2007):Frivillighet for alle.Kultur- og kirkedepartementet. Oslo.

Wollebæk, Dag og Segaard, Signe Bock. (red.) (2011):Sosial kapital i Norge.Cappelen Damm. Oslo.

Wollebæk, Dag og Sivesind, Karl Henrik (2010): Fra folkebevegelse til filantropi. Frivillig innsats i Norge 1997-2009.Oslo: SDenne artikkelen er utledet fra en eksamensbesvarelse i studiet "Organisasjon og veiledning for støttekontakter, avlastere og frivillige" ved Høgskolen i Bergen. Temaet er "Frivillighet i kommunen - mer enn en lokal trivselsfaktor".  Formålet er å sette fokus på den samfunnsmessige betydningen av frivillighet. Målet er å bidra til at frivilligheten sin rolle og kår blir løftet frem og diskutert, og ikke bare blir trukket fram som et honnørord uten definert innhold i festtaler. enter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor

[1] The Johns Hopkins Comparative Nonprofit Sector Project - et internasjonalt prosjekt gjennomført i nærmere 40 land om virksomhet og økonomi innen frivillig sektor. Første gang gjennomført i 1997, med en oppdatering av tallmaterialet i 2004 (St.mld. 39, 2006-2007). Rapport med nytt tallmateriale publisert 11. mars i år, Norge er med som et av 16 land.

[2] Med dette menes at organisasjonene kan være viktige mobiliseringsarenaer for lokalpolitisk engasjement.