Forsker Guro Ødegård stiller spørsmål rundt myndighetens integrasjonsarbeid. Myndighetene kan hjelpe til med å skape kontakt med de ulike aktivitetsnettverkene og relasjonsbygging mellom aktørene, ut fra beboernes behov.(Foto: Ingebjørg Jensen)

Er det mulig å bygge bro mellom majoritets- og minoritetssamfunnet, når tradisjonelle norske fritidsorganisasjoner forvitrer mens innvandrernes uformelle foreningsliv blomstrer? Ja, mener sosiolog og forsker Guro Ødegård fra Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Men da må de lokale myndighetene hjelpe til.

Til daglig jobber hun ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, som er et samarbeid mellom ISF og Rokkansenteret.

Utgangspunktet er at norske forskere vet lite om hvordan etniske minoriteter deltar i foreningslivet. For tette noen av kunnskapshullene, satte Ødegård lupen på Veitvedt i Oslo, og vil etter hvert utvide det til bydeler i Bergen, Drammen og Trondheim.

Mangler rettigheter og felles møteplasser

- Det vi vet om frivillige organisasjoner og deltakelse fra før, er minoritetsbefolkningen med fem år i Norge og med relativt gode norskkunnskaper, har utført frivillig arbeid i nesten like stor grad som majoritetsbefolkningen. Når vi kontrollerer for sosioøkonomiske bakgrunnsfaktorer så forsvinner etnisitet som forklaring.

Med andre ord: Forskjellen handler ikke om etnisitet, men om sosial klasse, det vil si økonomi og utdanning. Dette er de samme ekskluderingsmekanismene som gjelder majoritetsbefolkningen. Det er jo den gode nyheten.

Den dårlige er at minoritetsbefolkningen er de svært underrepresenterte når det gjelder formelle rettigheter i organisasjonene. Borettslagene er et godt eksempel: Selv om minoriteter er overrepresenterte som beboere, var det bare 72 personer med innvandrerbakgrunn fra Afrika eller Asia som i 2009 hadde et styreverv i norske borettslag. Dermed har de svært liten innflytelse over viktige forhold i nærmiljøet. Slik er det også i andre organisasjoner, som for eksempel i idretten.

Et annet viktig poeng er at minoritets- og majoritetsbefolkningen ikke er med i de samme organisjonene, påpeker Ødegård. Dermed har de ikke en felles arena der de kan bygge opp tillit og nettverksressurser. Deltakelse på en felles arena, med like rettigheter, ikke bare er et spørsmål om sosial integrering, men også om politisk integrasjon , gjennom å ta del i den nordiske demokratimodellen, sier hun.

Den største utfordringen på sivilsamfunnsområdet handler ikke om for eksempel skolekorpsene må skjerpe seg for å bli mer inkluderende. Det er de flinke til, mener Ødegård.

- Vi må heller reise spørsmål rundt myndighetens integrasjonsarbeid, utover å bevilge penger til gode formål og innvandrerforeninger. Myndighetene skal ikke skape eller styre frivillige foreninger, men bør bidra til å mektiggjøre dem som relevante meningsbærerer innenfor ulike samfunnskontekster. Hvis ikke, forblir de i en marginal posisjon.

Forvitret og forsvunnet

Det skjer store forandringer også i de norskeste norske organisasjonene, skal vi tro Ødegård: - Fraværet av tradisjonelle norske lag og foreninger er påtagelig i mange etnisk heterogene lokalsamfunn. Lavere fødselsrate fra 1980-tallet i kombinasjon med en voksende andel innvandrere uten erfaringer med korpsånd eller idrettens dugnadskultur, har bidratt til at slike organisasjoner gjennom 1990-tallet enten har forvitret eller blitt marginalisert i en del lokalsamfunn.

Når rekrutteringen til sivilsamfunnets organisasjoner svekkes, mister man ikke bare arenaer som kobler mennesker som ikke kjenner hverandre sammen, man får også færre interessebaserte og meningsbærende kanaler innenfor en rekke samfunnsområder. Dette fører til at den lokaldemokratiske infrastrukturen både svekkes og taper legitimitet. Sangkorene er med andre ord viktige utover den egenverdien det måtte være å synge flerstemt og samstemt!

Denne utviklingen har skjedd i flere lokalsamfunn med raske og store demokratiske endringer, som Ødegårds forskningsobjekt Veitvet, som har gått fra å være en bydel som skulle være selvforsynt med aktivitetstilbud i 1958, til en bydel som mangler felles sosiale møteplasser:

- Speideren forsvant, skolekorpset ble erstattet av et trommekorps og velforeninger ble små og usynlige, drevet av noen få ildsjeler. Rett nok har idrettslaget overlevd, men ble etter hvert marginalisert i dette flerkulturelle lokalsamfunnet. Det var gjennomgående et manglende engasjement og ansvarliggjøring fra beboerne og dermed for utviklingen av dette lokalsamfunnet, påpeker Ødegård.

Myndighetene gikk inn

Men da forskerne begynte å se nærmere etter, viste det seg at selv om det tradisjonelle foreningslivet stort sett lå brakk, var det en enorm aktivitet i lokalsamfunnet. En kartlegging i 2009 viste at det fantes 60 ulike aktiviteter i uken, fra opplæring i kultur, dans og språk, til en rekke idrettstilbud.

Siden relativt få av disse er registerte som formelle foreninger, er det vanskelig å anslå det nøyaktige antallet. Vage anslag antyder at det dreier seg om mellom 300-1000 stykker på landsbasis. Men aktivitetene er bygget opp rundt nettverk i innvandrermiljøene, basert på etnisk, kulturell og/eller religiøs homogenitet.

Groruddalssatsingen er et samarbeid mellom Oslo kommune og staten. I 2007 ble det inngått en intensjonsavtale om et tiårig samarbeid for å bedre levekårene og miljøforholdene i Groruddalen, som Veitvet er en del av.

Myndighetene gikk tungt inn med menneskelige ressurser som hadde kompetanse innenfor offentlig forvaltning - og penger. Omfanget av de uformelle aktiviteter i bydelen overrasket bydelens kulturarbeidere, som raskt anså nettverkene som ressurser i lokalsamfunnsutviklingen.

Det ble etablert et beboerkontor midt i bomiljøet, ”Stikk innom”, som ble et lavterskeltilbud for informasjon og kunnskap, og snart godt kjent i nærmiljøet. Derfra ble det etablerte kontakt med aktivitetsnettverkene. Så startet foreningsbygging, demokratiskolering og relasjonsbygging mellom aktørene. Utgangspunktet for nettverksbyggingen har vært beboernes behov, framfor myndighetenes integrasjonsmessige mål.

Hvorfor blander de lokale myndighetene inn, og hva er foreningslivet godt for, utover det å dyrke egne interesser?, spør Ødegård, og gir selv svaret:

- Foreningslivet skaper tillit mellom mennesker, verdifulle nettverksressurser kan bygges, og det kan mektiggjøre grupper som fra før ikke har en stemme. Tillit og nettverk bidrar til å styrke forutsetningene for kollektiv handling.

Trenger overskridende nettverk

Ødegård bruker begreper fra den amerikanske statsviteren Robert Putnam for å beskrive hvordan det lokale foreningslivet kan skape sosial kapital.

Det er to egenskaper foreninger må ha for at de skal være produsere tillits- og nettverksressurser mellom mennesker som har noe felles: Den må utvikle sammenbindende sosial kapital (bonding), det vil si tilknytning preget av tillit mellom mennesker som er like hverandre. Men det må også klare å bygge tillitsrelasjoner mellom personer som ikke deler en felles sosial identitet, for eksempel på tvers av alder, etnisitet eller sosial klasse. Dermed blir nettverket overskridende eller brobyggende (bridging).

Slik var det ikke på Veitvet. Foreningslivet drev mer eller mindre sine aktiviteter isolert, forteller Ødegård.

- Teorien har mye for seg for å forstå foreningene i et integrasjonsperspektiv. Men hvis ansvaret for å bygge sosial kapital legges på enkeltindividet eller mindre gruppers evne til å skape møteplasser, står disse nettverkene i fare for å forbli i en marginal posisjon, isolert fra andre aktører i lokalsamfunnet. Slik kan parallellsamfunn oppstå. I lokalsamfunn som Veitvet kan man ikke forvente at overskridende sosial kapital oppstår spontant. Det er dermed behov for å supplere ”bonding” og ”bridging”, med ”linking” eller lenkende sosial kapital , sier Ødegård, som viser til en annen amerikanske statsviter, Michael Woolcocks.

- Dannelsen av sosial kapital kan ikke forstås utelukkende ved å se på foreningslivet. Vi må erkjenne at makt, politikk og ideologi preger relasjonen mellom staten og sivilsamfunnet.

Balanse mellom egenart og kontakt

Lenkende sosial kapital kan bare utvikles dersom de forskjellige involverte aktører er enige om noen felles mål, grunnlagt på dialog basert på gjensidighet, respekt og likhet i status mellom aktørene til tross for ulikhet i maktposisjoner.

- Er man ensidig opptatt av å bevare hjemlandets kultur og nettverk og lite opptatt av å koble seg på nettverk og institusjoner i vertslandet, fører dette på sikt til segregering. Om man derimot er ensidig opptatt av å tilegne seg majoritetssamfunnets verdier, holdninger og nettverk, kan dette føre til assimilasjon. Å lykkes handler om å balansere mellom å ta vare på den kulturelle egenarten og kontakt og deltagelse med majoritetssamfunnets nettverk og institusjoner, sier Ødegård, og viser til den canadiske sosialpsykologen John Berry.

På Veitvet fordypet Ødegård seg i ”trekantsamarbeidet” mellom innvandrernettverk, majoritetsorganisasjoner og lokale myndigheter. Hun avviser argumenter om at innvandrerforeningene bare fremme segregering, og at innvandre heller bør engasjere seg i de tradisjonelle norske organisasjoner for å bli integrert.

- ”Bonding” er en forutsetning for ”bridging”: Et sammenbindende innvandrernettverk som vedlikeholder en kulturell identitet kan også tjene som springbrett til majoritetssamfunnet institusjoner. Samtidig kan majoritetsorganisasjoner bli marginalisert i en flerkulturell sammenheng dersom de ikke bygger et inkluderende fellesskap.

Ødegård konkluderer med at myndighetenes satsing i Groruddalen har lagt grunnlaget for å koble ulike nettverk og aktører sammen, og bygge på deres ressurser.

- Dette har vært avgjørende når ”bridging” i lokalsamfunnet ikke gjør seg selv. For å bedre både den sosiale og politiske integrasjonen, har man forsøkt å mektiggjøre de nettverk og aktiviteter som allerede var etablerte. Ved å gi informasjon om hvordan de som formelle foreninger får tilgang både til offentlige velferdsgoder og lokale beslutningskanaler, ser arbeidet så langt ut til å løfte enkelte av nettverkene ut fra en sammenbindende og isolert posisjon. Om dette foreningslivet har bærekraft på sikt, er et nytt forskningsspørsmål, sier Ødegård.

Hun minner oss om at midt opp i alle endringene, er tradisjoner, historier og ungers drømmer som før, også på Veitvet.

- Unger liker for eksempel å gå på skøyter, slik de gjorde i 1958. Skøytebanen er gjenåpnet. I 1958 ble det innført en årlig kåring av Veitvetpiken. Nå er Veitvetpiken gjenopprettet, og Veitvetgutten har kommet til. I fjor het de Nadia og Than. I jakten på endring er det noen tradisjoner som skaper mening, også i vår moderne tid!

Ingebjørg Jensen [ingis.jensen@c2i.net]

Sist endret: 12.06.2012