Arnhild Taksdal (Foto: privat)

Kirkens Bymisjon i Oslo har 1200 ansatte og driver 40 virksomheter innenfor rus, psykiatri, eldreomsorg, barn og unge, både med egne midler og med støtte fra det offentlige. Samtidig ønsker organisasjonen de frivillige velkommen. Fagutviklingssjef Arnhild Taksdal mener det er viktig å hele tiden ha en debatt om frivilligheten .

Frivilligheten er veldig mye forskjellig og bidrar til mange slags kvaliteter hos oss, understreker Taksdal, og skisserer noen ulike varianter:

• Klassisk frivillighet: Ofte en ressurssterk person har fått mer tid til overs- blitt pensjonist eller har voksne barn, og nå vil de gjøre noe for de som sliter.
   
• Profesjonelle frivillige: En som bruker sin profesjon, for eksempel gatejuristen, eller de som er frivillige på Helsesenter for papirløse, leger, tannleger, helsesøstre, fysioterapeuter.
   
• Når rollen som frivillig og rollen som mottaker eller bruker glir mer over i hverandre.

Frivillighet som inngangsport

Taksdal ser at mange opplever at frivillig arbeid gir dem mye, og bidrar til å virkeliggjøre Bymisjonens mål om inkludering og rom for alle:

– Frivillighet er en ressurs og en inngangsport til tilhørighet, en god inngangsport. Frivillighet har derfor stor verdi i seg selv, men bidrar i mange sammenhenger også til flere hender og mer annerledes kompetanse inn i våre virksomheter, sier Taksdal, og gir eksempler på hvordan det kan være en glidende overgang mellom rollene:

– En del eldre identifiserer seg ikke med rollen som gjest på et eldresenter, men vil gjerne kommer der som frivillig. Etter hvert blir de gjerne frivillig to ganger i uken, og gjest tre, inntil de bare er gjester fordi de ikke lenger klarer frivilligarbeidet. Fint om vi kan dytte litt på ulikhetene mellom den som gir og den som får – og utfordre den gamle frivilligrollen som kan fastholde skiller mellom oss og dem, der den som gir er overlegen den andre, sier Taksdal.

Hvorvidt en slik utfordring av rollen kan gjøre det vanskelig for en del frivillige, vil ikke Taksdal kommentere.

Politikerne heier på frivillighet

Kirkens Bymisjon er bevisst på at frivilligheten kan tøyes og stå i fare for å uthule velferdssamfunnet, sier Taksdal, som reiser flere spørsmål rundt det:

– Vi må se på det politiske landskapet rundt: Nå heier de på frivillighet. Vi ser det i en rekke styringsdokument. Der legges det ofte opp til at frivilligheten i årene framover skal løse mange av krisene i velferds-Norge.

– Men er du frivillig hvis du må mate din egen mor på sykehjemmet fordi bemanningen er for liten? Eller hvordan svarer vi når bydelen henvender seg til Kirkens bymisjon og ber oss skaffe en frivillig til trappetrening to ganger i uken, fordi fysioterapikapasiteten er for liten? Det er vanskelige grenseoppganger som vi må trekke.

– Mange av våre brukere trenger virkelig en oppegående velferdsstat. Vi skal ikke risikere å være med å undergrave det offentliges ansvar!

– Men dere tar dere av rusmisbrukeren som kommer rett fra fengselet uten å få skikkelig ettervern fra det offentlige?

– Vi gjør mange ting som vi skulle ønske det offentlige tok et større ansvar for, og da er jeg særlig fornøyd med Kirkens bymisjons oppdrag, nemlig å «avdekke, lindre og påvirke». Vi skal også bruke vår kjennskap til å påvirke politikken.

Frivillighet og arbeidsliv

Taksdal advarer mot en bruk av frivillige som kan bidra til å holde folk utenfor arbeidslivet:

– Vi kan komme til å rekruttere frivillige som egentlig burde hatt lønn. Frivillighet kan være en arena for å utvikle kompetanse, men vi bør ikke ha folk gående for lenge i en frivilligrolle hvis de egentlig har lyst på lønnet arbeid.

De som melder seg som frivillige i Oslo, blir loset inn gjennom en av frivillighetssentralene til Kirkens bymisjon. Der får de en times samtale, om hva de ønsker å gjøre, hva de eventuelt synes kan være vanskelig og hvor og hvordan det kan passe for dem å gjøre en innsats.

Frivillige får opplæring og veiledning i ulik grad:

– For eksempel krever det adskillig mer kursing og bevisstgjøring for en frivillig som skal arbeide selvmordsforebyggende ved å svare på telefoner i Kirkens SOS, enn for den som skal tilrettelegge for kulturarrangement på et sykehjem.

Taksdal understreker at det er Bymisjonen og de ansattes ansvar å se til at de frivillige ivaretar Bymisjonens verdier og forståelse av hvordan brukerne skal bli møtt:

– Vår lojalitet ligger først og fremst hos brukerne og oppdraget vårt. Taksdal minner om at det ikke finns fasitsvar på disse dilemmaene. Diskusjonen og bevisstheten må hele tiden holdes levende, gjennom frivilligrådgiver og koordinatorer, seminar- og opplæringsvirksomhet og forankring hos lederne. Men først og sist er frivillighet en spennende og viktig ressurs inn i de fleste av Bymisjonens virkeområder.

Ingebjørg Jensen [ingis.jensen@gmail.com]

Sist endret: 06.06.2014