Jeg har ved en del anledninger karakterisert fritida som "reformens taper". Det er kanskje ikke et veldig meningsfullt utsagn for den som er ung i dag. Mange brukere av digitale medier var knapt født da "reformen for utviklingshemmete" gikk over landet for 20 år siden. Sånn sett er dette gammel manns tale - å skue tilbake til den gang da. Samtidig var det en aktiv og spennende periode. Det var en periode med ideologisk debatt, nytenking og oppmerksomhet fra både media og politiske myndigheter. Norge ble det første landet som la ned alle institusjonene for utviklingshemmete. Det vakte internasjonal oppsikt. Folk kom fra mange verdenshjørner for å se og lære.

Reformen var basert på idealer om inkludering og normalisering, og skulle fremme deltakelse og sikre levekår som tålte sammenligning med andre. Resultater av reformer står imidlertid sjelden i stil med ambisjonene, heller ikke her. Boligene ble mye bedre, og det skjedde et sprang i fysisk integrering. Det skjedde mindre med sysselsetting og sosial integrering, og altså - fritida framsto som det ene området der utviklingen gikk gal vei: lavere aktivitet og knapt mer inkludering. At boliger ble prioritert var logisk. Når institusjonene ble avviklet, måtte nye boliger på plass. Andre ting kunne vente. Det viktigste i så måte var i hvilken grad det ble lagt et løp for gradvis utvikling på flere felt. Fritidsaktivitetene måtte utvikles et nytt sted og innenfor nye rammer, uten institusjonenes aktivitetsbygg.

Den utviklingen uteble. Da vi gjorde en gjennomgang i 2001 hadde deltakelsen i fritidsaktiviteter sunket. Det gjaldt aktivitetsnivået, og om en skal tro personalets vurderinger hadde det heller ikke skjedd noen integrering. Andelen som deltok i "noen eller høy grad" i fritidsaktiviteter for alle, var sunket siden institusjonenes tid. Ikke akkurat i pakt med idealer om deltakelse og inkludering.

Hva må gjøres? Jeg er neppe den rette til å si noe om det. Som sosiolog og professor godt plantet på universitetet er jeg bedre på å beskrive "hva som er galt" enn "hva som må gjøres". Men et utgangspunkt kan være et par tankekors rundt fritid som arena for inkludering.

Det ene er at nedgangen synes å stemme dårlig med at vi tross alt ser en del initiativ på feltet, for eksempel knyttet til idrett eller initiativene som dette nettstedet springer ut av. Og de er vel og bra. Men det kan være her som med initiativene rundt sysselsetting, for eksempel arbeid med bistand. De er bra, men de treffer ikke særlig mange. Derfor blir de synlig som initiativ, men ikke i statistikken. I tillegg vris noen initiativ - arbeid med bistand brukes fortsatt, men oftere overfor helt andre grupper enn utviklingshemmete. Spørsmålet er om slike initiativ kan utvikles til noe mer systematisk slik at de treffer flere.

Det andre handler om det overraskende i at fritida ble reformens taper. Er det noe med fritidsaktiviteters karakter som kan forklare det? Nesten tvert imot. Det var i og for seg ikke noen stor overraskelse at andre former for segregering ble mer synlig når en avviklet den planlagte og organiserte segregeringen som institusjonene representerte. Vi har ikke akkurat et inkluderende arbeidsliv, og sosialt liv kjennetegnes av mekanismer noen har kalt "hverdagslivets naturlige segregering" - der spontane kanskje er et bedre ord enn naturlige. Vi velger og velger bort sosiale kontakter. Men fritid - mange fritidsaktiviteter har et preg som er mer organisert enn løst sosialt samvær, og der kravene og konkurransen er mindre enn i arbeidslivet - for selv om det tidvis kan være blodig alvor, er det samtidig lek og rekreasjon og med rom for ulike roller. Sånn sett skulle potensialet for inkludering være større enn på andre områder. Ikke minst fordi det fins et mylder av frivillige organisasjoner og andre aktører med intensjoner om et bredt nedslagsfelt. Det som står igjen som en mer logisk forklaring er at fritid prioriteres lavt og/eller treffer kommunale arbeidsformer og bevilgningsrutiner dårlig.

I et slikt lys kan det være et potensial i den anbefalte utviklingen av støttekontaktordningen, der den også kan gis i en aktivitetsgruppe og/eller i samarbeid med en frivillig organisasjon. Kanskje kan det utvikles til et system som passer måten bevilgningsrutiner fungerer, nærmest knyttet opp mot enkeltvedtak. Slik formalisering kan virke litt selvmotsigende. Vi snakker tross alt om fritid - noe vi gjør fordi det engasjerer, som vi har lyst til. Men formalisering kan passe til feltets delvis regulerte karakter, og særlig med rutiner i kommunal hverdag. La oss bare ikke tro at det kan utvikles til en modell - at one size fits all. Utviklingshemmete er svært forskjellige. Harald Martinsen sa en gang om autister at de er mer forskjellige enn folk flest. Slik er det her også. Noen er svært aktive, men står i fare for utestenging i en eller annen form. Andre vil heller være i fred, det som kalles " vanskelig å mobilisere" eller "den stille problematikk". De som ikke vil delta på noe særlig. Kanskje skal de få lov til det? For fritid, det handler jo om å bruke tiden til noe som engasjerer og som en har lyst til - positive opplevelser. Da er selvbestemmelse og egne ønsker sentralt. Men på den annen side kan idealet om selvbestemmelse fungere som sovepute, eller som en engelsk forsker advarte: selfdetermination fits uneasingly with the reality of empty lives with little meaningful activity. For å sikre et aktivt liv er det en kjempeutfordring å mobilisere den som står overfor "dørstokkmila".

Her er neppe en vei. Stikkordet er snarere skreddersøm. Individuell støttekontakt kan være svaret for noen, men er svært personavhengig, både den utviklingshemmete og støttekontakten. Fritid organisert av personale i boligen kan passe noen, men da må det kanskje være klart definert som en oppgave, ellers havner det for langt nede på lista over oppgaver i boligen. Det at noen initiativ har klart å utvikle et godt samvirke med frivillige lag, peker i retning av at her er det mer å hente og noe å lære. Slike aktiviteter vil neppe passe alle utviklingshemmete, men noen - kanskje mange.

Jeg kaller overskriften "normaliseringens taper". Det er ikke en treffende betegnelse. Det er riktigere å si at innsatsen for normalisering av fritida har vært spredt og tilfeldig. Og i dag hersker det også usikkerhet om ikke ulike initiativ også slår igjennom på en måte som vises i statistikken. Vi gjør en ny gjennomgang av utviklingshemmetes levekår i disse dager, inkludert spørsmål om utviklingen av fritidsaktivitetene - sammenlignet med i 2001, 1994 og 1989. Vi kan si noe mer fornuftig om det siste tiårets utvikling når det heller mot høst. La oss håpe den negative trenden har snudd. Men - det er kanskje urealistisk å tro på en bredere positiv utvikling, når medias søkelys fortsatt er skrudd av og den kommunale hverdagen preges av alt annet enn fornyete ambisjoner på feltet?