Da Vidaråsen landsby startet i 1966 var det under mottoet:

«Ikke for, men med de utviklingshemmede».

Det skulle være landsbyens mål å skape et fellesskap for og med mennesker med spesielle behov, et samfunn der alle kan få bidra og ta ansvar, hvor arbeid ikke måles i penger og hvor flinke og raske ikke overtar alle oppgaver. Det har vært viktig å skape et samfunn som ikke er bygget på pasient - pleier relasjoner, men på ekte menneskelig samhørighet. Pasient - pleier forholdet forbeholdes den enkelte og dennes lege eller annet helsepersonell når det trengs. Camphill landsbyene har en forankring i et antroposofisk menneskebilde. Dette betyr å se mennesket som et helhetlig fysisk, sjelelig og åndelig vesen. Litt enkelt kan vi si at i det fysiske området kommer våre begrensninger til uttrykk, der trengs det ofte hjelpe og omsorg. I det sjelelige vi er alle like. Uansett om vi har en eller annen form for nedsatt funksjonsevne, har vi alle følelser. Vi opplever sorger og gleder, vi blir glade og sinte, vi forelsker oss og kan oppleve savn. I hvert individ finnes en evig kjerne som bærer ut over det synlige, fysiske mennesket. Denne kjernen er unik og frisk uberoende av sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Dette kan vi kalle det åndelige område av vårt vesen. Vi ser det derfor som en hovedoppgavene å legge til rette for at hele mennesket skal bli sett, få utvikle og uttrykke seg.

Sosialt samhold og kultur

I landsbyene bor medarbeiderne i samme hus som beboerne eller er nærmeste nabo. Det er daglige felles måltider, alle hjelper hverandre med husoppgaver, alle har et meningsfylt arbeid å gå til hver dag, søndagsturer, det feires fødselsdager og merkedager, utflukter og ferier er en del av livet.

I alle samfunn trenger menneskene dessuten noen felles bilder og referanser og kjenne på felles opplevelser. Feiringen av de store høytidene er milepæler i årsløpet. De kommer igjen hvert år og vi kan se fram til dem med glede og forventning. Høytidene gir anledninger til å oppføre skuespill, øve inn sanger, kanskje få til et kor, høre fortellinger, skape bilder, lage noe vakkert til pynt. I forberedelse av høytidene hender det at det vanlige arbeidet legges til side en stund for å kunne fordype det vi gjerne kaller kunstneriske aktiviteter. Gjennom dette blir vi rykket ut av hverdagsrutinene, vi må gå inn i en annen rolle i skuespillet, sette farger på et hvitt papir, kanskje må vi tøye komfortsonen litt. Vi går inn i en feiring ved både å være aktive og lyttende. Et innhold som er av en eksistensiell natur, berører noe av det innerste i oss. Ærefrykt for mennesket, for naturen og anerkjennelsen av en åndelig virkelighet hører til grunnholdninger vi ønsker å formidle.

Gjennom året er det i tillegg en rekke tilbud av fritidsaktiviteter og hobbygrupper av lengre eller kortere varighet. Det kan være malekurs, dans, musikk, sykkelgruppe, trening, brettspill, osv. Det arrangeres konserter og foredrag og i mange landsbyer er det voksenopplæring i form av «Seminar for alle». Det kan være en uke hvor det hver morgen eller en fast kveld i uken fortelles fra historien, fra mytologier, biografier osv. Alle slags tema kan være aktuelle, det beror på hva stedets medarbeidere har å by på. I alle disse kultur og fritidsaktivitetene er medarbeiderne aktivt med, ikke bare som ledere, men også som deltakere. Ofte kommer det gjester og inviterte kursholdere til landsbyen. I mange år var professor i kriminologi, nå avdøde, Nils Christie en fast gjest og foredragsholder i Vidaråsen Landsby. I ett semester tok han studenter med til landsbyen og holdt sine forelesninger for dem der sammen med alle i landsbyen. Deretter inviterte han folk fra 2 landsbyen til sine obligatoriske forelesninger på Universitetet i Oslo. Han opplevde at med mange landsbyboere i auditoriet måtte han undervise konkret og ikke gjemme seg bak intellektuelle fraser eller talløse henvisninger til hva andre hadde sagt. Han erfarte med beboerne som tilhørere, at han kunne snakke om alt bare han holdt seg til sakens kjerne. Nils Christie uttrykte at en enkelt beboer i salen er en hindring, men mange kan være til stor hjelp. Alle landsbyene har med tiden bygget egne kulturhus for de mange aktivitetene som foregår, men det er også en utstrakt deltakelse på konserter, kino, utstillinger utenfor landsbyen etter ønsker og initiativ fra beboere eller forslag fra medarbeidere. Noen ganger oppfører beboere og medarbeidere skuespill eller gir konserter i lokale kirker eller kulturhus.

I landsbyen foregår de fleste fritidsaktiviteter i grupper. Individuelle aktiviteter med støtte fra en medarbeider kan være en utfordring å få til. Den enkelte har likevel mange muligheter til å komme med individuelle initiativ og ønsker. Ofte kommer det opp i de ukentlige landsbymøtene hvor enhver kan sette fram det de har på hjertet. Slik kan individuelle ønsker bli virkeliggjort fordi det viser seg at flere deler disse ønskene. Der det er mulig, har beboerne også fritidsaktiviteter utenfor stedet, som f.eks på Camphill Rotvoll, som ligger bynært i Trondheim.

Mange beboere har en kommunalt tildelt støttekontakt. Noen har også fått en venn i en utflyttet medarbeider som de kan besøke eller gjøre noe hyggelig sammen med av og til. Det er en god ting og viktig å kunne gjøre ting sammen med en som man ikke omgås til daglig.

Camphill heldøgnsinstitusjoner, derfor er medarbeiderne som bor i boligene heller ikke formelt nattevakter, men kan betraktes som gode naboer som gir trygghet også om natten dersom noe ekstraordinært skulle skje. Landsbystiftelse er hjemlet i rundskriv I-7/2013 fra HOD og underlagt Helse- og omsorgsloven § 3-2 pkt.6. I tilbudet vi gir, inngår ikke støttekontakt. Landsbyene er ikke

Arbeid og belønning i landsbyen

Landsbyene er små samfunn hvor dagliglivet ikke er preget av at folk har merkelapper: beboer, medarbeider, bruker, tjenesteyter. Alle yter hverandre en tjeneste i løpet av dagen, den måles ikke i stor eller liten, om det tar lang eller kort tid, men den er en del av det mange gjør. Vi bidrar på forskjellig vis, men sammen lager vi måltider og steller hus, driver gård og gartneri, produserer håndverksprodukter, lager brød, ost og saft. Alles bidrag er en viktig del av helheten. Sett i forhold til det vanlige synet på arbeid og lønn stilles vi overfor et stort spørsmål: Hvordan skal arbeidet i landsbyen lønnes, når hver enkelt bidrar til det hele? I tillegg kan den som skreller 5 poteter ha gjort en større innsats i forhold til sine muligheter enn den som har ansvar for hele regnskapet.

Denne erkjennelsen har ført til at arbeidet som utføres i landsbyen ikke kan måles i penger eller andre typer belønning. Enhver gjør sitt beste ut fra sine forutsetninger og får dekket sine behov. På denne måten er det ingen forskjell på landsbyboernes og medarbeidernes ytelser. Arbeidet utføres fordi det trengs og ingen belønnes mer fordi vedkommende har lang utdanning eller har en ledende rolle i fellesskapet. Når dette er sagt er det viktig å presisere at dette ikke gjelder eksternt ansatte medarbeidere som ikke bor i landsbyen. Landsbyboerne har sine egne trygdeytelser.

De interne medarbeiderne i Camphill landsbyene har derfor opprettet økonomisk fellesskap hvor de setter inn sine lønnsmidler i en felles pott. Utfra disse midler får enhver det han trenger for seg og sin familie.

Ferietilbud

Ferieturer er en del av landsbylivet og vi reiser på ferie sammen fordi vi ønsker å være på tur og oppleve nye ting sammen, lære hverandre å kjenne i nye omgivelser og i andre situasjoner. Beboernes ønsker er selvfølgelig utgangspunkt for turen.

Ferietur kan være alt fra en hyttetur til store utenlandsreiser. For det aller meste arrangerer vi reisene selv. Det kan være ferier med vekt på utendørsaktiviteter i naturen, det kan være kulturturer til utlandet, turer med egen bil/buss, turer til sol og varme, eller turer for å besøke Camphill landsbyer i andre land. Det kan være tur med et husfellesskap, tur med få eller mange. Når de som reiser på ferie sammen kjenner hverandre godt fra hverdagslivet, vet vi om vaner og behov, hva som kan være utfordrende, hva som blir for mye eller for lite osv, da kan alle være trygge på hverandre, en viktig forutsetning for at turen skal bli vellykket. Vi opplever ofte at de som er selvstendige på mange områder innenfor landsbyen, fort kan miste fotfestet i nye ukjente omgivelser. Da er det viktig at vi er gode venner og kjenner hverandre godt.

Landsbyene har nulltoleranse for alkohol og andre rusmidler. Det er en standard som gjelder for alle også på tur. Vi er sammen for å ta vare på hverandre og våkent kunne hjelpe hverandre.

Camphillbevegelsen i Norden har gjennom mange år arrangert sommerfestivaler, og invitert beboere og medarbeidere til festival med kulturaktiviteter, underholdning, utflukter og hyggelig samvær. Språkbarrierene sprenger vi med dans, leker, musikk, natursti osv, som ikke trenger oversettelse. Siden mange av landsbyenes medarbeidere kommer fra andre land, er vi heldige og har en stor intern språkkompetanse som kan være til hjelp når det trengs. Gjennom disse festivalene, som har vært holdt over flere år, har også mange beboere fått venner på tvers av landsbyene og landegrensene. De nære båndene mellom landsbyene i Norge gjør det også mulig for beboere å kunne reise på ferie til en annen landsby. Da kommer en til noen en kjenner og til et miljø som er kjent og likevel annerledes. Gjestelandsbyen sørger da også for utflukter og andre hyggelige opplevelser. Vi har erfart at for mange er det en fin ferie å være gjest i en annen landsby. En kan være alene på ferie og likevel være kjent og ivaretatt.

Det kan også være godt å komme tilbake til samme feriested. Det gir trygghet å vite hvor en skal og hvem en skal møte. Da kan en glede seg til en tur på en annen måte. Derfor benytter vi oss også av leirskoletilbud som for eksempel Fjellheimen. Mange snakker hele året om neste opphold der. Her kan det også være rift mellom medarbeiderne om å få være med. Ettersom alt blir tilrettelagt av leirskolens lærere, kommer landsbymedarbeiderne så å si til dekket bord. De er med som støttepersoner og kan glede seg over og lære av dyktige ledere som får alle med på tur og utfordrer og legger til rette for beboerne på nye måter. Noen beboere er også faste gjester uten ledsager på andre leirskoler.

Økonomi og ferietilbud

Når arbeid og lønn er adskilt, teller vi heller ikke timer i vanlig forstand, for ikke alt samvær med beboerne er arbeid. Hvis ferie er å oppleve og gjøre noe annet, kan ferieturen med beboere også være det for medarbeideren, nemlig ferie. (Alle medarbeidere har selvfølgelig også egen ferie med sin familie eller for seg selv utfra vanlig feriestandard i Norge.)

Reise og opphold for medarbeideren deles på de beboerne som er med på turen. I noen tilfeller har medarbeidernes økonomiske fellesskap kunnet betale for medarbeideren, dersom beboeren ikke har hatt nok midler til å betale. Gjennom landsbyens driftsmidler har vi også kunnet gi bidrag til ferie for en beboer. For oss er det viktig at alle kan få en ferie.

Hva gjør vi med verkstedet eller huset når medarbeiderne drar på ferietur med beboere? Det fine i landsbyen er at medarbeiderne kan reise med beboerne uten at vi trenger å ansette 4 vikarer. Det er en fleksibilitet i medarbeiderkretsen som gjør at vi kan ta over oppgaver for hverandre eller organisere arbeidet slik at det er mulig å arrangere ferieturer uten at andre ikke får den oppmerksomheten de trenger.

Camphill landsbyene er underlagt alle regler og forordninger som andre som yter sosiale tjenester, men vi er heldige fordi vi internt ikke er institusjon, men levefellesskap. Når arbeid og lønn er adskilt og betegnelser som bruker og tjenesteyter ikke får lov til å infiltrere samværet i hus og verksted, i hverdag og høytid, kan vi også legge til rette for fritidsaktiviteter og ferie med frivillig innsats fra medarbeidere som har valgt å være med i levefellesskapet.

Du kan lese mer om Camphill Landsbystiftelse her: https://www.camphill.no

Kilde

Rundskriv HOD I -7/2013 kan du laste ned her: Rundskriv om Camphill Landsbystiftelsens virksomhet.pdf

https://www.regjeringen.no/contentassets/e779b918ee1547dbb778c3d4f5cb4b58/rundskrifi72013.pdf