Petter Barstad (bak) fra Flatås Lions måtte våge å løpe før han kunne bli målscorer. Trener Trener Helge Gudmundsen (t.v) hjalp ham til det. (Foto: Johan Helgetun).

De utviklingshemmede var ikke engang i tankene til Helge Gudmundsen da han sammen med Trondheimslaget Flatås Idrettslag begynte å tenke inkludering og mangfold i 1996. Men da de fikk en henvendelse, måtte de tenke nytt.

Helge Gudmundsen kan snakke lenge og varmt om hvordan det gir livsglede å bli sett og verdsatt. Men han forteller også om en livserfaring om smerte, sinne, frustrasjoner og nederlag. Han vil ikke være med på å male et stereotypt gledesbilde av de utviklingshemmede, sier han:

- Mine fotballspillere er, seg selv! De legger ikke lokk over sine følelser, men viser idrettsglede som om de er olympiske mestre. Samtidig tør de vise det motsatte. Sinne, sorg, ja, de tør gråte. En av spillerne mine gråt sårt på skuldra mi. ”Er det barnslig å gråte, Helge?”. ”Nei, Jørn, det er ikke barnslig, det forteller bare at du er et modig og voksent menneske som våger å vise følelser.” Da er det at han ser på meg med følgende kommentar: ”Hvorfor gråter ikke du da, Helge?”

Gudmundsen er prosjektleder i NRK. I 1989 begynte han med fotball på fritida i sitt lokale idrettslag, Flatåsen IL. Siden har han tatt lederutdannelse i Norges Fotballforbund, og verv i NFF’s breddekomite og Trøndelag Fotballkrets. Siden 1996 har han vært trener for Flatås Lions, et fotballag for utviklingshemmede. Bak engasjementet for inkludering ligger sønnens smertefulle erfaringer:

- Halvard opplevde nådeløs mobbing, og endret seg fra å være en livsglad gutt til å bli stille, ensom og isolert, utestengt fra vennskap og fellesskap. Da jeg tok ham med til fotballmiljøet på Flatåsen, og opplevde hvordan han ble tatt vare på og inkludert, ville jeg selv være en del av fellesskapet. Jeg ønsket at alle som tok kontakt med klubben skulle få oppleve det samme. Derfor startet vi arbeidet med en sportsplan der disse grunnleggende verdier skulle være nedtegnet. Flatås IL skulle være en inkluderende fotballklubb der alle skulle bli sett og verdsatt. Men det var en henvendelse fra Trøndelag fotballkrets som fikk oss til å tenke på de utviklingshemmede. Breddeidretten hører sammen med begrepet ”fritid for alle”: Det betyr å skape en arena for mestring preget av trygghet, å bli akseptert, bli sett og verdsatt, og å si ja til mangfold. Fritid for alle handler om respekt og likeverd, og om verdifull utvikling!

Fra statue til målscorer

En av de som har opplevd verdifull utvikling sammen med Gudmundsen, er Petter Barstad. Gudmundsen forteller:

- Da Petter kom med faren til Flatås IL, sa faren: ”Dette er et prøveprosjekt”. Petter hadde prøvd mye, men hadde følt at han mislyktes hver gang. Han var i utgangspunktet en stor ”angstklump”, og jeg måtte gjøre en del grep, først og fremst bruke den gode samtalen.

Slik gikk Gudmundsen fram: Han hadde hørt at Petter var glad i å leke med biler, og begynte å snakke om en rød bil, en Ferrari. Det var innfallsporten til å spørre mer om hva han gjorde hjemme ellers, før han lirket inn det viktige spørsmålet: ”Hvorfor springer du ikke på banen?”

- ”Jeg er redd”, svarte Petter. Jeg holdt ham lenge i hånden, så spurte jeg :”Er du redd nå?”. ”Nei”, svarte han da. Petter har gått fra å være en statue på banen, til målscorer. Fire uker etterdenne samtalen scoret han sitt første mål. Da tok dommeren pause sånn at Petter kunne bli båret rundt på gullstol, mens faren satt på tribunen og sa til de rundt seg: ”Det er sønnen min!”. Det vi opplever er at de vi trodde ikke var gode nok, som selv følte at de ikke passet inn, de får det til. Ingen må ekskluderes!

Tid for ros

Kanskje trenerne i eliteserien kan lære noe av Gudmundsens metode for å få spillerne til å yte mer? Etter hver kamp har han en ” rosestund”, der hver enkelt spiller blir rost i plenum

- Trenger de ikke også litt kjeft?

- Nei. Kjefting førte til aggresjon og usikkerhet, og gav ofte opplevelsen av å bli hengt ut i fellesskapet. Jeg opplevde ganske fort at forutsetningen for utvikling for mine spillere var å rose og å oppmuntre. Hvis jeg roser åpner de mer opp for konstruktiv veiledning og lyst til utvikling. Men det nytter ikke å si ”god kamp i dag!” Jeg må fortelle konkret hva som var bra. Det er alltid godt for et menneske å vite hva man er god på, sier Gudmundsen, og konkretiserer:

”Tor Egil, scoringen under siste kampen var som tatt fra læreboka, og det er ingen som skyter så hardt som du.” Tor Egil liker det han hører. ”Men, Tor Egil, pasningene dine er fortsatt for harde. Du skyter i stede for å gi silkemyke pasninger. Har du lyst på å trene på akkurat det i dag?” Tor Egil fortsetter å smile. Han har nettopp fått skryt, og motivasjonen er på topp. ”Ja, trener, jeg er med!”

- Når laget sitter i en sirkel og venter på rosen, er det forventning i lufta. Hver enkelt spiller får sin velfortjente og konkrete ros. På denne måten løftes den enkelte opp i fellesskapet og blir verdifulle i andres påhør. Hele fellesskapet vokser på dette, også når den konkrete veiledningen kommer. Da blir ikke utvikling truende, men spennende utfordring for den enkelte og fellesskapet.

Gjøre, ikke bare høre

Helge Gudmundsen har mottatt flere priser for sitt arbeid, og organisasjonene står i kø for å få ham som foredragsholder: Røde Kors, skoler og barnehager, barnevernet, Nav, helsevesen, AMK - sentraler, Fylkesmannen, frivilligsentraler, høgskoler, helsedirektoratet, politiet, Norges Idrettsforbund, ulike særforbund, idrettslag, organisasjoner for funksjonshemmede, og politiske partier. Ja, til og med UNICEF har han på sin liste over anbefalte foredragsholdere.

- Det er mange som vil høre, men vil de dermed også gjøre noe selv?

- Mine foredrag forandrer ikke verden. Vil de ha holdningsendringer, må de gjøre noe sjøl. Men etter å ha holdt foredrag i bedrifter som har inngått avtale om inkluderende arbeidsliv, har jeg opplevd at de har satt i gang konkrete tiltak og prosesser, så jeg håper det jeg sier inspirerer og gir ny energi.

Gudmundsen har også holdt foredrag for foreldre til utviklingshemmede, og da merker han at de som andre tilhørere ler med Morten og Petter, ikke av dem. Og foreldre har sagt: ”Jeg hadde aldri trodd at ungen min kunne bli brukt på en så positiv måte!”.

- Hva har du fått ut av å trene utviklingshemmede?

- Disse 16 årene har endret meg. Før så jeg kun diagnoser. Det tok ikke lang tid før spillerne plukket det av meg. De ville ikke han en trener som syntes synd på dem. De ville bli tatt på alvor, og ville bli sett og verdsatt som den de var. Ja, de viste meg kanskje fort hva menneskets dypeste behov er, også trenerens behov: Å bli tryggere på meg sjøl, sånn at jeg kan våge å være den jeg er. Der er mye lærdom å hente!

Livet i Flatås Lions har Helge Gudmundsen også skildret i NRK Faktors program ”Løvene fra Flatåsen”, og boka ”Gull verdt”.

Ingebjørg Jensen [ingis.jensen@c2i.net]