Etter å ha fått mer kjennskap til FmB gjennom videreutdanningen i støttekontaktarbeid, har min fascinasjon for metoden og teorien bak bare økt. Derfor falt det naturlig å fokusere på dette i forypningsoppgaven min på studiet. FmB handler om å legge til rette for at brukere som ønsker det, kan bli inkludert i en fritidsorganisasjon de selv har valgt. Siden den ble lansert på slutten av 1990 tallet, har metoden bredt om seg til mange kommuner og blitt anerkjent. Helsedirektoratet løfter frem FmB som en mulig måte å tilrettelegge fritid på ved siden av individuell støttekontakt og gruppeaktiviteter (Sosial- og helsedirektoratet, 2007). Også i den nye helse og omsorgstjenesteloven er FmB nevnt som en måte å iverksette støttekontaktvedtak på (Ot. Prp nr 91 (2010 - 2011)).Hva oppnås gjennom støttekontakttjenesten? Er den målrettet, og bidrar den til hjelp til selvhjelp? Dette tenker jeg er interessante spørsmål å stille. I jobben min får jeg stadig tilbakemeldinger på hva bruker og støttekontakt gjør sammen. Jeg får inntrykk av at det er mye kvalitet i samværene, og at det er mange viktige og betydningsfulle relasjoner. Erfaringen viser imidlertid også at svært få støttekontaktvedtak utfases, og at brukerne sjelden kommer ut av den stilling at de er avhengige av en støttekontakt. Det kan derfor synes som at hjelp til selvhjelp sjelden er den effekten en får ut av de individuelle støttekontaktvedtakene. På bakgrunn av dette kan det være nærliggende å se seg om etter andre verktøy som kan bidra til økt selvhjelp i støttekontakttjenesten. Jeg tror at FmB er et godt alternativ. Metoden har hentet inspirasjon fra empowerment, og representerer en annen måte å jobbe på enn tradisjonelt arbeid innenfor sosialtjenesten. Med empowerment er fokus flyttet fra brukerens problemer og diagnose over til ressurser, mestring og muligheter. Dette nye fokuset har fått både sosialfaglig og politisk anerkjennelse de siste tiårene.
Problemstilling
Jeg valgte følgende problemstilling i min fordypningsoppgave:
FmB - en ny vei i støttekontakttjenesten. Muligheter og utfordringer.
Fritid med bistand er en metode som skal hjelpe mennesker som trenger det til å bli inkludert i en selvvalgt fritidsorganisasjon. Det kan også defineres slik: «FmB er en mulighetsmodell der den enkelte gjennom veiledning og opplæring i en prosess gis hjelp til å inkludere seg selv» (Midtsundstad og Øyen, 2006)
For å svare på problemstillingen, har en viktig kilde vært Anders Midtsundstad sin masteroppgave fra 2005 samt flere artikler som han og andre har skrevet om FmB. Videre har jeg hentet stoff fra Askheim og Starrin sin bok fra 2007: Empowerment i teori og praksis.
Metoden FmB
Kristiansand kommune har siden 1998 utviklet FmB. De første årene var det gjennom prosjektarbeid, men i dag er FmB integrert som et fast tilbud innenfor kommunens støttekontakttjeneste. Metoden har blitt prøvd ut og viser seg å gi gode resultater for mennesker med ulike bistandsbehov.
Metoden handler om et forløp som kan beskrives som 6 trinn:
- Uforpliktende informasjonsmøte
- Kartlegging av interesser, ønsker og drømmer hos deltakeren
- Kartlegging av aktuelle fritidsaktiviteters innhold
- Deltakeren velger aktivitet
- Finne en tilrettelegger
- Inkludering
Metoden er nærmere beskrevet på: www.fritidmedbistand.no
I FmB har man erfart at det å spørre mennesker om deres drømmer, er en god måte å jobbe på. Det er et mål at deltakerne skal få en økt opplevelse av mestring og tro på egne ressurser. I mange tilfeller har man sett at FmB gir ringvirkninger som langt overgår den snevre målsetningen i utgangspunktet om å hjelpe folk inn i en selvvalgt fritidsaktivitet. Effekten man har sett, er at folk får selvtillit, opplever mestring og får økt livsglede. De øker sin sosiale kompetanse og får venner. Dette gir styrke, og for mange brukere har det ført til at de har våget å gå et skritt videre i fht å søke utdanning eller arbeid (Hjelmeland, 2007). ) På Nordisk nettverkssamling i Kristiansand i 2008 stod en kvinne som hadde slitt med psykiske vansker frem og fortalte at hun har fått hjelp gjennom denne metoden. "Fritid med bistand har gitt meg selvtilliten tilbake" uttrykte hun. Hun fortalte at hun som følge av FmB hadde blitt aktiv i et dansemiljø og at hun hadde fått fast jobb (Midtsundstad og Tobiassen, 2008)
Flere faktorer er av betydning for at man skal ha suksess med FmB. For det første må man som oppfølger kjenne godt til metoden, intensjonene med den og teorien bak. Man må også ha god tid til å følge opp den enkelte. Deltaker må sikres innflytelse og valgmuligheter i prosessen. Oppfølger må også gis fleksibilitet til å følge deltakerens valg av aktivitet. Dette gjelder både tidsmessig og at man har et avtalt beløp som er innvilget til inkluderingsprosessen. Det kan synes hensiktsmessig med en prosjektdrevet organisering av FmB. De profesjonelle som skal jobbe etter metoden må gis fullmakter til å kunne forfølge sine idèer (Midtsundstad, 2006). De må gis kompetanse og gode arbeidsvilkår til å utføre oppgaven med å få til en best mulig tilrettelegging for bruker.
FmB - en metode med muligheter og empowerment i praksis
En av beveggrunnene for å sette i gang FmB var den sosialpolitiske målsetningen om full deltakelse og likestilling for alle. Og slik jeg ser det, er metoden et godt svar på denne målsetningen i fht området fritid. Den er et godt verktøy til å fremme delaktighet og inkludering for de som lett faller utenfor. Og den bidrar til å gi alle like muligheter ved at valgfriheten i fht fritidsaktivitet løftes fram, og man jobber for å tilrettelegge slik at ordinære fritidsorganisasjoner kan bli en arena hvor mennesker med funksjonshemming finner sin naturlige plass. Gjennom inkluderingsprosessen jobber man i tett samarbeid med bruker og tilrettelegger for å gjøre fritidsarenaen mindre funksjonshemmende. FmB streber mot å gi deltakerne en fullverdig deltakelse. FmB oppfyller også oppfordringen fra sosialpolitisk hold om å samarbeide med frivillig sektor for å realisere målsetningen om inkludering (Midtsundstad, 2005). Erfaringene med FmB i Kristiansand, med beretninger om at deltakere får økt selvtillit, livskvalitet og i flere tilfeller inspirasjon til utdanning og arbeid, forteller meg at metoden har stort potensiale i seg og kan gi hjelp til selvhjelp. Men resultatene kommer ikke av seg selv. Metoden krever mye av alle de involverte, både av tid og engasjement. Det at prosessen skal være fullt og helt på deltakerens premisser, tenker jeg at kan kreve mye ydmykhet og tålmodighet fra oppfølger sin side. Man trenger derfor å tilegne seg kompetanse i fht metoden, og innstille seg på at brukermedvirkning og empowermenttenkning er styrende prinsipper i arbeidet (fritidmedbistand.no).
At man som oppfølger kan utvise fleksibilitet i fht å følge deltaker i dennes ønsker og behov, forutsetter at man har gode rammer å jobbe innenfor. Prosjektarbeid, hvor man gis friere tøyler, kan være en løsning på dette.
Tillit, mestring og selvoppfatning er nøkkelord i FmB, og er med på å belyse hvilke forutsetninger som må være tilstede for at inkluderingsprosessen skal være vellykket (Midtsundstad, 2005). At tillit, som er av så grunnleggende betydning i mellommenneskelige forhold, blir løftet frem og betonet så sterkt synes jeg er fint. Jeg tenker at det er med på å bevisstgjøre fagpersoner som jobber med metoden på viktigheten av dette, og at de innser at de må bli tilliten verdig både fra bruker og tilrettelegger. Tillit mellom partene gjør det umulige mulig, og øker handlingspotensialet. Mestring indikerer at man gjennom FmB ønsker å legge tilrette for at mennesker kan få oppløftende opplevelser og en økning av kompetanse. Jeg tenker at man med dette øker deres evne til selvstendighet. Et menneskes selvoppfatning vil være av avgjørende betydning i fht om man vil oppleve seg inkludert. Jeg synes det er veldig bra at selvoppfatning blir gitt fokus når det er snakk om inkluderingsprosesser. Dette er med på å ansvarliggjøre deltakeren, og er med bevisstgjøre i fht at egne holdninger og innstilling har mye å si for hvordan man opplever ting. Samtidig vil man gjennom FmB åpne muligheter for at deltakeren kan endre selvoppfatning slik at han/hun kan se seg selv som en verdsatt person på fritidsarenaen.
FmB eller oppfølger kan ikke inkludere noen i en fritidsorganisasjon. Det er til syvende og sist deltaker som må inkludere seg selv (Midtsundstad, 2005). Jeg tenker at det er positivt at dette uttrykkes så klart i FmB. Deltakeren ansvarliggjøres dermed. Men han/hun står ikke alene. Deltakeren har en viktig støttespiller og muliggjører gjennom oppfølger og tilrettelegger. Midtsundstad refererer til erfaringer som sier at tilretteleggerne sjelden trekker seg ut av samarbeidet. Det forteller meg at oppfølgerne i FmB har framstått som seriøse og tillitsskapende samarbeidspartnere overfor fritidsorganisasjonene, og at det også er en positiv innstilling i organisasjonene til å bidra til inkludering.
Som nevnt er empowerment en inspirasjonskilde og et teoretisk grunnlag for FmB. Slik jeg forstår FmB og erfaringene som er gjort med metoden, så blir den et konkret eksempel på hvordan empowerment kan omsettes til praksis. Brukerorienteringen med fokus på ressurser og mestring står i fokus. Dette er i tråd med empowerment. I FmB forlates den tradisjonelle paternalistiske holdningen om at hjelperen er eksperten og vet hva som er best for deltakeren Dette er også i tråd med empowerment der likeverd står sentralt, og der deltakerens kunnskap vurderes som like gyldig som den profesjonelles kunnskap. Deltakeren anerkjennes som en som kan være kompetent om han/hun blir gitt de rette forutsetninger (Slettebø, 2000). Å gi tilgang til ressurser slik at man kan mestre på fritidsarenaen, blir derfor viktig. Hånd i hånd med dette legges det til rette for en bevisstgjøringsprosess hos den som deltar. Deltakeren kan få en økt bevissthet om hva som holder han/henne nede. Det kan for eksempel være tanker om at man ikke passer inn noe sted og er uønsket. Så vil man sannsynligvis også oppdage at fritidsorganisasjonene i utgangspunktet ikke er godt nok tilrettelagt for mennesker med funksjonshemming. Oppgaven blir da for oppfølger å samarbeide med organisasjonen for å gjøre forholdene der så inkluderende og imøtekommende som mulig. På den måten jobbes det både på individ - og gruppe nivå. Jeg mener også det er grunnlag for å si at FmB har hatt virkninger på samfunnsnivå. Dette viser seg gjennom at Helsedirektoratet har anerkjent denne faglige modellen, og at den anbefales ved siden av de andre ordningene i støttekontakttjenesten (Sosial- og helsedirektoratet, 2007). Også i den nye helse- og omsorgstjenesteloven blir FmB nevnt som en mulig vei (Ot. Prp nr 91 (2010 - 2011)).
Et annet formål med bevisstgjøring er at deltaker skal se sine muligheter og ressurser, opparbeide selvtillit og tro på seg selv som en som har en plass i fellesskapet og kan mestre aktiviteter i samhandling med andre. I FmB kreves det noe av deltakeren. Deltakeren vurderes ikke som en passiv stakkar som man må finne et fritidstilbud til hvor han/hun kan bli underholdt. Nei, målene legges høyere enn som så, dersom brukeren ønsker det. I FmB legges det altså til rette for en empowermentprosess hos deltakeren, men samtidig er det et faktum at empowerment ikke er noe som kan gis (NOU 1998:18). Empowerment innebærer at den enkelte tar budskapet om muligheter, ressurser og frihet fra undertrykking til seg, og får et eieforhold til det. FmB kan ikke formidle noe mer enn håp og bistand (Midtsundstad, 2005). Man ikke garantere for at noen vil oppleve faktisk inkludering i en fritidsorganisasjon. For å kunne nå målet, må den enkelte spille en aktiv rolle i sitt eget liv i samspill med andre. Så kan man spørre om dette er et godt nok tilbud. Forskning på om metoden virker, har vist at den gir gode resultater (Stalsberg Mydland, 2004 i Midtsundstad, 2005). Dette gir håp om at FmB er en metode som er verdt å satse på framover også.
Utfordringer med empowerment i praksis
Sosialtjenesten, som ofte er den virksomheten der støttekontaktarbeidet blir lagt i, er ofte ikke godt nok tilrettelagt for empowermentbasert arbeid. Dette viser seg gjennom et system som er preget av yrkesutøvere med den vanskelige dobbeltrollen som hjelper og kontrollør. Innenfor slike rammer er det ikke lett å utøve empowerment. Likevel finnes det muligheter for empowermentbasert arbeid - systemet til tross. Men det kreves at man er svært bevisst og kritisk som sosialarbeider, og at man er villig til å kjempe for at empowerment tankegangen skal få innpass (Askheim, 2007). Det innebærer også å gå tilbake til og finslipe verdiene som sosialt arbeid bygger på - solidaritet med undertrykte grupper, motarbeiding av sosial urettferdighet og bekjempe det som fører til marginalisering og maktesløshet. Dette er for øvrig, slik jeg ser det, verdier som samstemmer godt med tankegangen i empowerment.
Jeg trekker utifra dette den slutning at man ikke bare kan skylde på systemet for at man ikke får utøvd empowermentbasert arbeid. Den enkelte yrkesutøver har et ansvar for å fremme brukermedvirkning, og kan gjøre sitt for å prøve å påvirke systemet han/hun er en del av. At det er talspersoner for empowerment kan bidra til at nettopp denne tankegangen får et fotfeste i systemet. De som drar i gang et FmB prosjekt, er et eksempel på dette. For å sikre muligheten for en god utøvelse av empowerment, satser man i første omgang på en prosjektorganisering. Likevel kan det være muligheter for at FmB kan bli organisert som en ordinær del av tjenestetilbudet etterhvert. Dersom man i kommuneledelsen ser at FmB prosjektene gir resultater, er det håp om at denne formen for empowermentbasert arbeid kan få innpass i sosialtjenesten. Dette har skjedd i Kristiansand. Det er da en forutsetning at FmB blir gitt gode vilkår for å kunne utøves.
I tillegg til utfordringen med å skape rom for empowermentbasert arbeid innenfor sosialtjenesten, tenker jeg at holdningene i oppfølgerrollen kan være en utfordring. Empowerment og FmB innebærer en radikal endring i måten å jobbe på. Hvor lett er det å forlate ekspertrollen, og å våge å tro på at brukeren vet hva som er best for seg? Jeg tenker at dette kan være utfordrende, men desto viktigere er det å sette seg godt inn i metoden og verdiene som ligger til grunn. Hvis man våger å ha tiltro til FmB, vil man kunne oppleve å se at mennesker blir «empowered» og får hjelp til selvhjelp. Fra å tenke på seg selv som eksperten, går man over til å være en muliggjører for deltakeren (Midtsundstad, 2006). Dette tenker jeg må være en bra måte å jobbe på!
Litteraturliste
Askheim, Ole Petter og Starrin, Bengt (red.): Empowerment i teori og praksis. Oslo. Gyldendal Akademisk
Fritid med Bistand (nettsted). Tilgjengelig fra http://www.fritidmedbistand.no (nedlasta 9. nov 2011)
Hjelmeland, Tina (2007) Fra fritid til arbeid - noe for NAV? Fontene 11/2007, s 26 - 30
Ot.Prp .nr. 91 (2010-2011): Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-91-l-20102011/id638731/ (nedlasta 13. sept 2011)
Midtsundstad, Anders (2005): Tillit, mestring og selvforståelse. En oppgave med fokus på inkluderingsprosesser slik de møtes i arbeidet med metoden Fritid med bistand. Mastergradsoppgave i sosialt arbeid. NTNU.
Midtsundstad, Anders (2006): Stifinner. Embla 3/2006
Midtsundstad og Øyen (2006): Fra normalisering til empowerment. Sosialarbeiderens rolle. Paper presentert på FORSA seminaret 2006, Helsingfors. Tilgjengelig fra: (nedlasta 7. sept 2011)
Midtsundstad og Tobiassen (2008): Nordisk nettverkssamling i Kristiansand.
NOU 1998:18: Der er bruk for alle. Styrking av folkehelsearbeidet i kommunene.
Slettebø, Tor (2000) Empowerment som tilnærming i sosialt arbeid. Nordisk sosialt arbeid 2/2000, s 75 - 85.
Sosial- og helsedirektoratet (2007): Sammen med andre - Nye veier for støttekontakttjenesten. Oslo. Sosial- og helsedirektoratet.