Fargespill på scenen under Arbeidsmiljøkongressen i 2010. Foto: Ingebjørg Jensen.

- Det er kjekt å få del i andre ståsted enn mitt eget, få møte folk som har andre opplevelser og erfaringer enn meg. Det er som fjellet Lyderhorn. Reiser du ut på Askøy, ser det helt annerledes ut enn fra Bergen sentrum! I Fargespill får vi norske møte andre verdener, og innvandrerbarna får møte norske barn og norsk kultur, forteller Ole Hamre, musikeren og komponisten som i 2003 fikk ideen til Fargespill.

Det begynte med at Festspillene i Bergen ba ham om å lage noen «musikalske mellomstikk» til en forestilling med de beste barn og unge fra den kommunale kulturskolen.

- Barna på kulturskolen var flinke på grunn av noe. Jeg ville lage mellomstikkene med barn og unge som var flinke på tross av noe. Jeg lette etter barn og unge som var i krevende livssituasjoner, og fant for eksempel tre gutter i rullestol som hadde dannet bluesband. Vi festet plastbiter på spilene i rullestolene. Hver spil har ulik tone, dermed kunne de musikalske guttene spille melodier på rullestolene når de kjørte rundt på scenen. Det dreier seg om å få tak i det folk kan, og løfte det fram, konkluderer Hamre.

Fra urokråke til ressurs

Sammen med Solfrid Saue og Hilde Sol Erdal lette han videre på Nygård skole, der ferske innvandrere i Bergen får grunnleggende opplæring i norsk språk og kultur.

– Å forholde seg til mennesker uten at forvente at de har noe å gi deg, er krenkende. Vi spør alltid de som vil være med i Fargespill: «Hva har du å gi?», sier Ole Hamre, som klekket ut ideen til Fargespill. Foto: Ingebjørg Jensen

- Der traff vi en gjeng på ti unge flyktninger, mange av dem mindreårige som var kommet hit aleine. Sammen sang vi og spilte trommer uten å vite helt hva vi ville gjøre. Men da Solfrid Saue sang den norske folketonen «Ola, Ola, kua di er daud», våknet 16-årige Ali Al Badri, en riktig urokråke, som hadde flyktet fra Saddam Husseins Irak, og levd på gaten i Ukraina og Moldova i flere år.

- Han kunne nesten ikke lese og skrive og var veldig aggressiv, og sant og si lette vi bare etter en måte å riste ham av oss. Men så fortsatte han Solfrids sang med en arabisk kvarttonesang som ga oss gåsehud. Det der kunne vi bruke i greiene våre!

- Det som skjedde med Ali fra han ble definert som et problem til han ble definert som en ressurs, var at han ble en ressurs. Over natten. Plutselig er han den som driver de andre til å øve, som spør «er det noe vi kan gjøre?» Det som skjedde med ham, var en øyeåpner. De andre tenkte at «når Ali kan komme med sine ting, så kan vi også! «. Dermed fikk vi høre strupesang fra Liberia, bryllupsmusikk fra Kurdistan, vuggeviser fra Somalia, forteller Hamre.

Festspilldirektøren kom og hørte på, og oppfordret dem til å lage en hel forestilling basert på sanger og danser fra deltakernes hjemland. Hilde Sol Erdal koreograferte den første forestillingen, «Fargespill 1», som ble vist på Festspillene i 2004. Under Festspillene i 2013 inntok de den største konserthallen i Grieghallen med «Fargefest». Alle de 1509 var utsolgt to uker i forveien.

Bergens Tidende har i en leder kalt prosjektet noe av det beste som er skapt i kulturbyen i Bergen, og oppfordret landets politikere bør få øynene opp for dette unike integreringsredskapet. Men dette er ikke noe veldedighetsprosjekt, understreker Hamre:

- Det er mange som tenker det er naturlig å spørre disse menneskene «hva mangler du?». Men dette gjør vi ikke for å være snille, men fordi disse barn og unge har en uttrykksform som gir inntrykk. De står ikke på scenen for at vi skal hjelpe de, men fordi det er bare de som kan gjøre det de gjør! Vi er enormt ressursfokusert.

Å forholde seg til mennesker uten at forvente at de har noe å gi deg, er krenkende. Det forsto jeg enda bedre da vi i år ble bedt om å spille i den store konsertsalen i Grieghallen, og ikke den mindre Peer Gynt - salen, som vi har vært i før. «Klarer vi å fylle det rommet der?», tenkte jeg. Så laget vi forestillingen, og så klarte de det. De klarte å fylle rommet med energi fordi vi trodde de ville klare det. Får du lov å gi, føler du deg sterk, så blir du trygg og kan by på det beste i deg sjøl!

Ærlig kommunikasjon

Irene Kinunda. Konferansedeltakerne fikk et nytt perspektiv på Halfdan Sivertsens kjente sang «Sommerfuggel i vinterland» da Kinunda framførte den. Foto: Ingebjørg Jensen

Hamre er opptatt av at opplevelsene og erfaringene innvandrerbarna har med seg når de kommer hit, er en ressurs. Det viste den lille jenten fra Burma, som sang en velkomstsang kongens 75-års-dag. Programmet ble sendt på direkten til millioner av europeiske TV-seere. Alle var kjempenervøs, men ikke hun, forteller Hamre.

- Jeg og de andre musikerne og teknikerne har i oppgave å lage en optimal ramme, slik at barna og ungdommene kan få fram uttrykkskraften i seg, den som formidler ærlig og ekte kommunikasjon. For hva er det som gjør at når Chet Baker spiller trompet, er det ikke et hår som ligger parallelt med kroppen, mens når en annen trompetist spiller det samme, reagerer du ikke i det hele tatt? Eller som griper deg når Ole Paus synger «Innerst i sjelen», selv om han verken kan spille gitar eller synge? Jo, han har noe, noe ekte. Det er mennesker som byr på hele sin sjel, ikke bare det de liker å se i speilet.

Ærlig kommunikasjon er effektiv kommunikasjon. Skal du virke overbevisende, så må du være overbevist. Kommunikasjon handler mye mer om hvem du er enn hva du gjør. Det er ingen spøk å skulle synge en lang tone. Det er ekstremt avslørende. Det handler om noe så grunnleggende som utfordring – mestring – lettelse, syklusen som bygger oss som mennesker. Hver eneste gang vi går gjennom den, blir vi litt sterkere. Det som setter den i gang, er forventningen om at vi skal gi noe. Det er derfor vi i Fargespill alltid starter med spørsmålet: «Hva har du å gi?»

Lærte å ikke generalisere

Irene Kinunda er en av dem som har tatt fram ressursene i seg selv gjennom Fargespill. Som 16- åring kom hun til Norge i 2006, ti år etter at hun flyktet fra Kongo med onkelens familie. Årene imellom levde og sultet hun i en flyktningleir i Malawi, med vissheten om at faren var blitt drept av tutsi- milits, og med uvissheten over moren og de tre småsøknenes skjebne. De forsvant en dag hun var på besøk hos onkelens familie.

På konferansen «Fri tid for alle» ga hun et lite eksempel på hvordan deltakerne i Fargespill fletter sammen norske folketoner med sanger fra sine hjemland. «Mannen som lette etter kjerringa si», gled inn og ut mellom en sang på swahili i samme takt og toneleie, som om mannen som lette etter kyllingen sin. Deltakerne fikk også et nytt perspektiv på den kjente sangen «Sommerfuggel i vinterland», da Kinunda framførte den.

Da Kinunda ble med i Fargespill, kunne hun ikke norsk. Slik er det for de fleste deltakerne. De kommer rett fra Nygård skole, der ferske flyktninger og innvandrere får sin første innføring i norsk språk og samfunn.

- Jeg likte musikk og dans, og syntes det var kjempegøy å få være med. Det var fantastisk at noen ville høre sangene jeg hadde lært av bestefaren min. Men så var det noen tutsier der. Fra jeg var liten har jeg visst at det var tutsier som drepte min far. Så jeg tenkte: «Hva ville min far sagt om han visste at jeg sto på scenen og skulle synge sammen med tutsier?» Jeg sa at nå måtte de slutte, for jeg hadde tenkt å begynne! Det gjorde de ikke. Etter hvert begynte jeg å snakke mye med en tutsijente. Etter hvert ble vi venner, og kunne tøyse med hverandre: Hun sa hun ville bli sykepleier, og bare hjelpe sitt eget folk. Jeg svarte at jeg skulle bli president, og kaste ut hennes folk! Jeg har lært at det ikke går an å generalisere - det som skjedde er ikke vår skyld. Hennes far ble drept av hutuer, mitt folk.

Til slutt sang de sammen, og flere ganger har Kinunda vært forsanger på en av tutsienes sanger.

Ingebjørg Jensen [ingis.jensen@gmail.com]

Sist endret: 19.06.2013