Siri Grøttjord (Foto: Privat)

– Vi var veldig giret på å få det til, men i etter tid ser jeg at det var våre behov, tanker og drømmer om å myndiggjøre kvinnene, ikke deres, sier daglig leder i Skaun Frivilligsentral, Siri Grøttjord.

Kan glød og entusiasme være en hemsko for å få til integrering? Spørsmålet har Siri Grøttjord i Skaun kommune i Sør-Trøndelag reflektert mye over, etter at hun satt i gang en internasjonal kvinnegruppe i kommunen for noen år siden .

Skaun, som er en nabokommune til Trondheim, har de siste årene blitt en tilflyttingskommune – også for stadig flere flyktninger. Grøttjord er sosionom og daglig leder i Skaun Frivilligsentral, og holder nå på med en masteroppgave ved Høgskolen i Bergen, nettopp om hvordan vi tar imot flyktninger og innvandrere.

Hun har saumfart sin egen rolle i utviklingen av kvinnegruppen, og tror nå at erfaringene derfra, på godt og vondt, kan være nyttige for andre som jobber med integrering. Men også for videre arbeid med innvandrerkvinner – og menn i Skaun.

Skulle bli sjølgående

Kvinnegruppen ble startet i 2010, som et samarbeid mellom Frivilligsentralen og flyktningtjenesten i kommunen. Tanken var at den skulle bli en sjølgående ressursgruppe. Målet var at gruppen skulle hjelpe kvinnene til å forstå og delta både i det norske og det lokale organisasjonssamfunnet. Treffene skulle være en språktreningsarena og en trygg møteplass, og de «innfødte» som ble med i gruppen skulle være veivisere inn i det norske. Planen var at initiativtakerne skulle trekke seg ut gradvis etter hvert som gruppen ble mer sjølgående.

– Jeg som leder for frivilligsentralen tok ansvar for organiseringen for å få tilbudet i gang, rekruttere norske deltakere, ordne med lokaler og planlegge mulig fremdrift og aktiviteter, forteller Grøttjord, som selv er veldig inspirert av tankene til den brasilianske frigjøringspedagogen Paolo Freire.

Frammøtet i kvinnegruppen har vært veldig varierende – fra ti–tolv til 30 kvinner på samme møte. Grøttjord har sett at alt som handler om å lage ting er populært. Det kan være strikking og hekling, eller «scrapping» og kort. Men det var få som stilte opp når de dro på fjøsbesøk, trening eller fottur, flere som ville på busstur eller zumbadans.

Spurte ikke kvinnene

Etterhvert merket Grøttjord at selv om gruppen fungerte godt når hun organiserte møtene, ble den aldri sjølgående. Hun måtte legge til rette for aktivitetene. Og de norske kvinnene som ble med, ble ikke de døråpnerne inn til de lokale lagene slik Grøttjord hadde ønsket seg. Mange ble bare med en kort stund, så trakk de seg ut. Hva som var grunnen til det, kan det være spennende å finne ut av, mener hun.

– Etter hvert fikk jeg mer å gjøre, kunne ikke følge opp som før, og mistet litt av gnisten når det ikke gikk sånn som jeg hadde tenkt. Det gikk blant annet gikk ut over frekvensen på treffene, forteller Grøttjord.

Som sosionom med et daglig virke med nærmiljøarbeid, står Grøttjord beina godt plantet i teorier om myndiggjøring ( empowerment) , både som mål, middel og prosess. Begrep som deltakelse, aktivitet og inkludering lå høyt i bevisstheten. Etter at det ble stillstand, begynte hun å spørre seg hvorfor hun følte at hun ikke lyktes.

– Vi var veldig giret på å få det til, men i etter tid ser jeg at det var våre behov, tanker og drømmer om å myndiggjøre kvinnene, ikke deres. Det har med kommunikasjonsformen å gjøre: De ble vant til at jeg organiserte alt. Det er en felle det er lett å gå i når du er engasjert. Jeg ønsket så sterkt på deres vegne at de skulle bli myndiggjort, men jeg spurte dem ikke om hva de ville!

Kvinnene tok styringen

Men i 2012, samtidig som Grøttjord bakket litt ut, skjedde det noe: Noen av kvinnene tok ekstra ansvar. Det begynte med at de afrikanske kvinnene tok initiativ til å feire FN-dagen med sang og framføringer. Grøttjord sørget for å gjøre tilstelningen kjent blant nordmenn, og mange fra lokalmiljøet kom. Så ville filippinerne bidra med noe, og stelte i stand julebord for hele frivilligsentralen, med stor suksess og god omtale i media.

Det lokale organisasjonslivet ble mer oppmerksom på kvinnegruppen, etter at de hadde vært synlige i lokalsamfunnet som arrangører. Siden fikk de spørsmål fra andre foreninger om å delta på arrangementer, for eksempel hos Bygdekvinnelaget og Husflidlaget.

Nå fungerer Grøttjord mest som kontaktperson: Hun er behjelpelig med å knytte kontakter, legge til rette, være informasjonskanal og samtalepartner for de som vil diskutere nye ideer. Hun deltar sjeldnere på treff, riktignok mer av praktiske årsaker enn gjennom bevisst valg.

– I og med at gruppen lever og ånder fortsatt, uten at jeg er hoveddrivkraften, kan det bety at den har hatt sin eksistensberettigelse. Kanskje jeg også har gjort noe riktig: Jeg har vært synlig, til stede, og jeg har vært en trygg faktor. Og kvinnene har blitt synlige gjennom frivilligsentralen sitt virke.

– Lærdommen er at jeg ikke skal gjøre ting selv, men stimulere andre til å ta aktivt del. Man må også være flink til å mekle i konfliktsituasjoner, noe jeg ikke har vært tilstrekkelig bevisst på. En god samfunnsarbeider må også ha evne til å organisere, støtte enkeltpersoner og grupper i sine aktiviteter og identifisere de enkeltes styrker og fokusere på dem.

Et skritt videre

Fra å være synlige i lokalmiljøet, til å gå inn i eksisterende lag og foreninger, er likevel et stort skritt, som det nå er på tide å ta, mener Grøttjord.

– Nå ser gruppen til å ha sin egen funksjon blant de andre organisasjonene. Vi har ikke opplevd at deltakerne har strømmet til våre eksisterende organisasjoner, men vi opplever i hvert fall en større grad av utveksling og samkvem. Kanskje det ligger en kime til gjensidig læring og forståelse innenfor dette samkvemmet.

– Min erfaring er at lagene er for dårlige på å ivareta nye medlemmer, og da blir terskelen for innvandrerne for stor. Jeg tror mange norske har for liten bevissthet på at de må gjøre noe aktivt for å trekke dem inn, og få dem til å bli værende. Mange sier: «Sånn har vi alltid gjort det før», sier Grøttjord, som tenker at det kunne være behov for å kurse representanter for lag og foreninger.

– Vi skal huske på at den typen organisering vi har i Norge, er ukjent for mange. At de for eksempel skal møte opp tirsdag 27. mai kl. 19.00, er veldig norsk. Når de kommer likevel, er det etter mange påminninger og spørsmål «kommer du i kveld?».

– Bør lagene ha en kontaktperson?

– Det må være organisert slik at det blir forpliktende. Og da tror jeg kommunen må stille med en person som tilrettelegger, avslutter Grøttjord.

Ingebjørg Jensen [ingis.jensen@gmail.com]

Sist endret: 24.05.2014