Bilde av Ellen Margrete GraarudI oppgaven ønsket jeg å belyse hvordan jeg som saksbehandler kan bruke metoden Fritid med Bistand (FmB). Jeg var spesielt interessert i kartleggingsfasen da jeg som saksbehandler opplever denne fasen som viktig, ikke bare ved inkludering etter FmB metoden, men generelt ved brukermedvirkning og ved valg av tjenestetilbud for bruker.                                  

Et uforpliktende informasjonsmøte

Jeg husker første gang jeg ringte på hos Trine og ble overrasket av en ivrig hund da hun åpnet døren. Etter den første overraskelsen var det fint med hunden, her hadde vi et naturlig utgangspunkt å starte en god samtale ut fra. Hunden var stadig innom meg for kos og Trine og jeg utvekslet kommentarer om hundehold generelt. Hundeinteressen var også en fin måte å holde flyten i samtalen i gang på når den «gikk i stå».

Trines utfordringer var i forhold til psykisk helse. Hun strevde blant annet med tendenser til å isolere seg hjemme og fremsto som sjenert og tilbaketrukken. Samtidig var hun klar på sine ønsker og fortalte uoppfordret at hun ønsket seg en støttekontakt slik hun hadde hatt før. En som kunne ta henne med på kino, kjøpesentre eller lufteturer med hunden. Jeg satt inne med rapporter fra tidligere støttekontakt hvor vedkommende beskrev hvor slitsomt det var å motivere Trine for annet enn rusleturer med hunden i nærområdet. Samtidig visste jeg at Trine oppsøkte familiemedlemmer og kunne handle alene i nærbutikken på tidspunkter med få kunder. Jeg funderte på om at Trines manglende motivasjon for å dra på lengre turer med støttekontakten var at hun opplevde det som stigmatiserende med støttekontakt, men gjerne ville ha en å småprate med. Jeg nevnte derfor aktivitetsgruppe som en mulighet, men Trine avfeide meg med at hun hadde forsøkt grupper før og disse var ikke for henne. Jeg fulgte det ikke opp da jeg var i tvil om hun tilhørte målgruppen for de nåvende gruppene. Jeg begynte istedenfor å fortelle henne om en mulighet for henne til å komme med i et lag eller en forening etter den trinnvise metoden Fritid med Bistand (FmB) (Midtsundstad 2013)

Sørum kommune hadde i 2013 og 2014 søkt om og mottatt prosjektmidler fra Helsedirektoratet for å utvikle habiliteringstilbudet til barn og unge. I støttekontakttjenesten i Sørum ble prosjektmidlene blant annet brukt til å implementere metoden FmB. I tillegg gikk midlene også til kursing av og til innledende samarbeid med andre tjenesteområder for å spre kunnskapen og innføringen av FmB. Evalueringen av dette prosjektet og andre prosjekter som ble tildelt utviklingsmidler kan leses i rapporten fra Ipsos MMI som er laget på bestilling fra Helsedirektoratet (Helsedirektoratet 2015).

Jeg merket på Trines holdning at jeg hadde fanget oppmerksomheten hennes og nevnte at dersom hun ønsket det, så kunne hun se på møtet vårt i dag som et uforpliktende informasjonsmøte etter Trinn 1 i FmB (Midtsundstad 2013, s. 58) eller vi kunne finne en ny dato for et informasjonsmøte. Trine ba meg fortsette møtet vårt etter Trinn 1. Hun ønsket ikke å vente da det var nytt for henne å tenke på hobbyene sine i forhold til lag og foreninger og hun var blitt nysgjerrig på hva det innebar. Jeg spurte og fikk bekreftet at støttekontakttjenesten aldri tidligere hadde kartlagt henne for fritidsinteresser. Møtet endte dermed med at vi avtalte et kartleggingsmøte etter Trinn 2.  

Jeg var glad for at Trine ønsket en kartlegging siden denne også kunne anvendes på andre tjenestemodeller om hun senere skulle velge bort FmB. Et moment som også Midtsundstad (2013) nevner som en styrke ved metoden og som flere kommuner har sett ved de første trinnene av FmB. Trine fikk også informasjon om hvordan hun kunne laste ned informasjon om FmB fra nettstedet fritidforalle.no (Midtsundstad 2007). Her ville hun også finne den siste utgaven av Aktivitetsbrosjyren til FmB. Hun fikk for sikkerhets skyld også en eldre utgave i papir.

Å ha et nettsted å henvise til oppleves som en styrke med metoden når deltakerne er datakyndige. Her kan de uten saksbehandlers innblanding, lese i eget tempo og bli orientert om eksempler. Dermed er de også bedre forberedt til kartleggingsmøtet.

Metoder for organisering av støttekontakttjenesten

Helsedirektoratet har gitt råd om organiseringen av støttekontakttjenesten i heftet, « Sammen med andre – Nye veier for støttekontakttjenesten» (Sosial- og helsedirektoratet 2007):

Støttekontakttjenesten skal gi rom for å realisere idealene om en aktiv og meningsfylt tilværelse sammen med andre. For mange er dette et tjenestetilbud som er avgjørende for å kunne delta i selvvalgte kultur- og fritidsaktiviteter. Utfordringen er å utforme et fritidstilbud basert på det enkelte menneskets ønsker, behov, forutsetninger og kanskje drømmer. Dette kan for eksempel være å gi et tilbud om støttekontakt til barn som trenger assistanse, til voksne med store psykiske utfordringer, til ungdom med rusproblem, eller til eldre mennesker. Støttekontakttjenesten kan organiseres innenfor tre hovedløsninger:

  • Individuell støttekontakt
  • Deltakelse i en aktivitetsgruppe
  • Et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon

Heftet (Sosial- og helsedirektoratet 2007) refererer videre til stortingsmelding Nr. 25. (Helse- og omsorgsdepartementet 2005) hvor det står i kapittel 3.4.1 Klarere ansvar for aktivitet og sosiale tiltak; «Dette kan for eksempel være bistand til å kunne utnytte vanlige aktivitetstilbud eller utforming av særlige aktivitetstilbud som en del at tjenestetilbudet». FmB metoden er utviklet for den tredje hovedløsningsmodellen; « Et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon». Men det er kjent at kartleggingsverktøyet i FmB også kan anvendes ved de andre hovedløsningene (Midtsundstad 2013).

Fra passiv bruker til aktiv deltaker

Det eksisterer mange typer kommunale helsetjenester og de fleste av oss er brukere av en eller flere. Helsedirektoratet definer på sin hjemmeside (Helsedirektoratet 2011) «en bruker som en person som benytter seg av relevante tjenester i en eller annen form».  I pasient- og brukerrettighetslovens (2001) § 3-1 bokstav f defineres en bruker som; «en person som anmoder om eller mottar tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp etter bokstav c.» Denne definisjonen omfatter blant annet brukere som omtalt i oppgaven og som har rett på tjenesten støttekontakt etter § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b i helse- og omsorgstjenesteloven (2012).

Jeg har valgt å bytte ut begrepet «bruker» med «deltaker».  Begrunnelsen er at den som skal motta bistand etter FmB metoden, ikke kan velge å forholde seg mer eller mindre passiv som tjenestemottaker, men forutsettes å være aktiv deltaker i hele inkluderingsprosessen. (Midtsundstad 2013)

Definisjon av brukermedvirkning

Brukermedvirkning er et konstruert begrep av ordene «bruker» og «medvirkning».

«Medvirkning» er et begrep man forbinder med «deltagelse» og «medbestemmelse» og er en rettighet som pasient- og brukerrettighetsloven (2001) definerer i §§ 3-1-3-6 og kommer som følge av at kommunen har plikt til å yte nødvendig helse- og omsorgstjeneste etter § 2-1a i nevnte lov.

I Telemarkforskning rapport nr. 284 (Haukelien m.fl. 2011) vises det til Helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside om brukermedvirkning (Helse- og omsorgsdepartementet 2008), hvor det vektlegges at god kvalitet forutsetter brukermedvirkning: «Et viktig mål er at brukermedvirkning skal bidra til kvalitet på tjenestene og at brukeren har økt innflytelse på egen livskvalitet.» Det understrekes at behandleren beholder sitt faglige ansvar ved brukermedvirkning.

Hvilken innflytelse «brukermedvirkning» er tenkt å ha for saksbehandlers og deltakers rolle, er nærmere presisert i kapittel 1. Innledning til stortingsmelding Nr. 25. (Helse- og omsorgsdepartementet 2005) under femte ledd «Økt brukerinnflytelse». Her vektlegges det hvor viktig det er for fremtidas velferdssamfunn at tjenesteyter er seg bevisst sin maktposisjon og gir bruker reell innflytelse ved å tilrettelegge for myndiggjøring, makt og innflytelse på tjenestetilbudet, men også for ansvarliggjøring av bruker da brukermedvirkning krever aktiv deltakelse fra brukers side.

Midtsundstad (2013) sier at brukermedvirkning er helt sentralt i FmB og beskriver brukermedvirkning i FmB som en skala som er lik «et kontinuum, fra brukermedvirkning til brukerstyring, i tråd med den enkeltes egne forutsetninger (Midtsundstad 2005b)» (Midtsundstad 2013, s. 28). Ved bruk av metoden FmB er saksbehandlers rolle i brukermedvirkningen beskrevet som; «Dette gir den profesjonelle saksbehandleren et ansvar for å gi deltaker makt til å beskrive egen virkelighet og makt til å handle i situasjonen innenfor de rammer som finnes» (Midtsundstad 2013, s. 28) og videre «Dette kan vi bare sikre den enkelte gjennom å vektlegge betydningen av den enkeltes rett til selvbestemmelse» (Midtsundstad 2013, s. 28).

Kort presentasjon av metoden FmB

«FmB er en arbeidsmetode der den enkelte gjennom informasjon, veiledning og opplæring i en prosess gis hjelp til å inkludere seg selv i en selvvalgt fritidsaktivitet sammen med andre» (Midtsundstad 2013, s. 25). Metoden bygger på syv trinn: Trinn 1 - Uforpliktende informasjonsmøte, Trinn 2 - Kartlegging av interesser, ønsker og drømmer, Trinn 3 – Kartlegging av innholdet i aktuelle fritidsaktiviteter, Trinn 4 - Valg av aktivitet, Trinn 5 - En person fra aktiviteten får oppgaven som tilrettelegger/kontaktperson, Trinn 6 – En plan for deltakelse i aktiviteten lages, Trinn 7- Tiltaket følges opp og evalueres (Midtsundstad 2013).

Teorier som FmB bygger på

Midtsundstad (2013) fremhever empowermentperspektivet som et teoretisk fundament i FmB metoden. Han henviser til Ole Petter Askheim som oversetter empowerment som; «styrke, kraft og makt» (Askheim 2012, s. 12) og som i innledningen av sin drøfting til ulike tilnærminger av empowerment sier at: «Et grunnleggende felles trekk er at alle (tilnærmingene, red. bemerkning) deler et positivt syn på mennesket som et i utgangspunktet aktivt og handlende individ som vil sitt eget beste hvis forholdene legger til rette for det» (Askheim 2012, s. 17).

Et ytterligere fellestrekk ved de ulike tilnærmingene som Askheim trekker frem, er at empowerment har en emosjonell dimensjon. I sosiale sammenhenger kan dette ytre seg som; «Når vi føler vi kommer til vår rett, fylles vi med emosjonell energi som ytrer seg i form av entusiasme, solidaritet, selvtillit og handlekraft» (Askheim 2012, s. 17).

En konsekvens av empowermentperspektivet er at FmB skal inspirere saksbehandleren til å se ressursene hos deltakeren og ikke bare manglene (Midtsundstad 2013).  Midtsundstad (2013) henter videre inspirasjon til dette synet fra Aaron Antonovsky (1987) og hans teori om den salutogene modellen.

I den salutogenetiske modellen er Antonovsky (1987) opptatt av at de profesjonelle ikke må vurdere en persons helse som enten syk eller frisk og anvende sine ressurser ut fra dette «enten - eller» perspektivet, men heller se en persons helse som et kontinuum som beveger seg på en skala mellom helse og uhelse. «Vi er alle døende. Vi er alle, så lenge det finnes et snev av liv i oss, i en eller annen forstand friske» (Antonovsky 1987). Det salutogenetiske perspektivet retter sin oppmerksomhet «mot faktorer som ser ut til å fremme bevegelse i retning av helseenden av kontinuumet. Poenget er at dette ofte er forskjellige faktorer» (Antonovsky 1987) og for å kunne identifisere disse faktorene må profesjonene kjenne personens historie (Antonovsky 1987).

Midtsundstad (2013) legger som hos Antonovsky sterk vekt på å få frem deltakers historie og derigjennom livssituasjon. I metoden FmB i varetas personens historie blant annet gjennom kartleggingsfasen og et kartleggingsskjema, Fritidsprofilen som ikke bare skal kartlegge deltakers interesser, ønsker og drømmer, men som også er et hjelpemiddel til å få frem faktorer som kan påvirke personens livssituasjon. Noen av faktorene i deltakers livssituasjon kan være stressfrembringende, men de behøver ikke å være negative faktorer, de kan like gjerne være helsefremmende. Personen må da ha en «opplevelse av sammenheng» ved de samme faktorene for å få en forståelse av hvilke faktorer som oppfattes som helsefremmende (Antonovsky 1987).

Opplevelsen av sammenheng eller «The sense of choerence» som Antonovsky (1979) kaller det, utdypes videre i den salutogenetiske modellen (Antonovsky 1987) med å identifisere tre kjernebegreper som må være til stede for at en faktor skal oppleves som positiv. I FmB er Antonovskys «The sense of choerence» oversatt til «opplevelse av sammenheng», med forkortelsen «OAS», mens Antonovskys tre kjernebegreper er oversatt som;

  1. Forståelse: at det som inntreffer er forståelig og oppleves som ordnet, strukturert og tydelig,
  2. Håndterbarhet: at man har en opplevelse av å ha tilstrekkelig ressurser for å kunne møte ulike situasjoner i livet og
  3. Meningsfullhet: at man har en opplevelse av delaktighet i det som skjer (Midtsundstad 2013, s. 48).

Antonovsky (1987) sier at alle tre begreper må være til stede for om en faktor skal oppleves som positiv for helsen. Samtidig er det en intern rangering mellom begrepene og hvor begrep nr 3, Meningsfullhet, rangerer høyest, ikke minst fordi denne inneholder en motivasjonskomponent som Antonovsky (1987) ser på som sentral. Midtsundstad (2013) følger opp Antonovskys tese i FmB med at: «meningsfullhet er den mest sentrale og også en forutsetning for forståelse og håndterbarhet» (Midtsundstad 2013, s. 48).

Suksesskriteriene i FmB om hva som må til for å få til en god sosial inkludering, så som; «forutsetninger, motivasjon, ferdigheter, interesser, erfaringer og pågangsmot» (Midtsundstad 2013, s. 62), finner man igjen hos Antonovskys årsaksforklaringer for hvilke personer i undersøkelsesgruppene som hadde høy skår på OAS og dermed høy mestringsevne Antonovsky (1987). Midtsundstad (2013) legger også sterk vekt på at deltakerne skal oppleve mestring. Men dette kommer ikke uten bistand og det er her blant annet tilretteleggeren fra foreningen i FmB har sin funksjon.  

Kartlegging av deltakers livssituasjon før man kartlegger etter trinn 2 i FmB

Jeg pleier som saksbehandler alltid å forberede meg til det første møtet med deltaker, uansett løsningsmodell, ved å foreta en generell kartlegging av livssituasjonen til vedkommende. Først og fremst betyr dette å sette seg inn i vedtaket og dets begrunnelse for støttekontakt, men det kan også innebære og snakke med verge, foresatte, tidligere støttekontakter eller saksbehandler ved bestillerkontoret eller andre offentlige tjenesteytere som for eksempel psykisk helse. Dette gjøres ikke i alle saker, men noen saker er så omfattende og kompliserte og deltakerne så utfordrende å kommunisere med at jeg etter helse- og omsorgstjenesteloven (2012) § 3-4 har plikt på meg til å samhandle med andre tjenesteytere om jeg skal få tilrettelagt for brukermedvirkning.

Det betyr ikke at denne kartleggingsinformasjonen blir en del av samtalene i møtene, annet enn hvor det faller naturlig, men den generelle kartleggingen kan for eksempel gi tips om andre som bør foreslås å være til stede under møtene, så som verge eller støttepersoner ved kommunikasjons- og beslutningsutfordringer eller sosial angst. Det er også min erfaring at en generell kartlegging før saksbehandler møter deltakeren, kan si noe om det første suksesskriteriet, «forutsetninger». Og da tenker jeg på forutsetninger som må være til stede før saksbehandler overveier å gi en tjenestemottaker tilbud om FmB.

Empowermentperspektivet i FmB (jfr. Askheim 2012) forutsetter en tro på at alle deltakere evner sitt eget beste om forholdene legges til rette for ønsker og behov, noe som ikke er min udelte erfaring. Jeg har erfaring fra deltakere som opptrer som topp motivert for selvvalgte aktiviteter etter FmB, men som i inkluderingsprosessen ikke evner å møte opp mer enn én, høyst to ganger uansett hvor mange aktiviteter de prøver. Og når man gjør seg noen forespørsler hos pårørende eller andre tjenesteytere, så viser det seg at denne utfordringen ved personen har holdt seg så stabilt og vedvarende over tid at det nærmest er å regne som et personlighetstrekk. Men det kan også være andre årsaker, så som at tjenesteytere eller tilretteleggere har sviktet og ikke vært støttende nok i gjennomføringsfasen, men at deltakerne har problemer med å få uttrykt hva de opplevde som så mangelfullt at de velger å slutte.

Kristin Soldal (2003, s110) understreker at brukermedvirkning også kan tolkes i en betydning av «at de som kjenner brukeren godt fra dagliglivet, kan hjelpe sosialarbeideren med å lage en målsetting som vil være tjenlig for den det gjelder». Det vil også reise seg noen etiske motforestillinger for en saksbehandler å involvere frivilligheten med tiltaksperson og andre ressurser når man for eksempel sitter inne med kunnskaper om en deltakers manglende evne til å holde oppe sin interesse over tid.

Dette var ett eksempel, men det er litt uklart for meg hvor mye vekt metoden legger på å kartlegge deltakerens forutsetninger for å kunne nyttegjøre seg FmB annet enn ved de vurderinger som gjøres når man er i gang med kartleggingen etter FmB.

Det er også min erfaring at å sitte inne med mye informasjon før man møter deltakeren, kan gjøre at man unngår situasjoner og spørsmål som kan svekke tilliten mellom deltaker og saksbehandler. Midtsundstad (2013) sier tillit må være etablert mellom partene før man starter på en kartlegging. Av denne grunn kunne jeg også ønsket at metoden hadde lagt større vekt på å kartlegge deltakers forutsetninger for FmB før vedkommende tilbys metoden.

Når dette er sagt, så skal man ikke være blind for at det også kan være informasjon i saken som kan skape forutinntatthet. Mye av informasjonen som saksbehandler i støttekontakttjenesten sitter inne med er også innhentet for andre formål enn for deltakelse i en fritidsaktivitet.

Hvordan bruke Fritid med Bistand som metode

Neste gang jeg møter Trine er det for å kartlegge hennes interesser, ønsker og drømmer. Jeg har fulgt opp metodens råd om å la deltaker velge møtested (Midtsundstad 2013) og møter henne hjemme. Hun får et eksemplar av kartleggingsskjemaet «Fritidsprofil» som kan hentes ned fra hjemmesiden til FmBmetoden (Midtsundstad 2016)  og hvor hun av saksbehandler skal spørres i detalj rundt boforhold, familie, venner, tjenester fra det offentlige, utdanning, ferdigheter osv. Jeg pleier å fylle ut selvfølgelig informasjon på forhånd. Dette for å begrense innhenting av informasjon fra deltakeren, spesielt i saker hvor jeg vet det er et tålmodighetsaspekt.

Men å knipe inn på kartleggingstiden handler også om å redusere tidsbruk. For selv om Midtsundstad (2013) presiserer at saksbehandler må ta seg god tid i kartleggingsfasen, gjerne med mange møter, så finner jeg dette naturlig først og fremst i forhold til valg av aktivitet. Jeg opplever som saksbehandler et tidspress mellom mange saker og må prioritere tidsbruken. Jeg kryssjekker heller informasjonen med deltaker om jeg er i tvil. Jeg opplever også at jeg må unnskylde meg overfor deltakeren for noen av spørsmålene i Fritidsprofilen som kan oppleves som irrelevante og nærgående når det er fritidsinteresser de er opptatte av. For å forebygge reaksjoner, sa jeg derfor til Trine at skjemaet er et standardskjema og at hun står fritt til å gi meg den informasjonen hun ønsket.

Informasjon er selvfølgelig viktig for å forstå deltakers livssituasjon, noe som igjen er viktig for å kartlegge etter suksesskriteriene i FmB (Midtsundstad 2013), men jeg kan ikke se at Midtsundstad (2013) problematiserer rundt dette spørsmålet om innhenting av personlig informasjon fra deltaker. Men Antonovsky (1987, s.35) problematiserer spørsmålet med en uttalelse om at; «én konsekvens av den salutogene tilnærmingen for den institusjonelle organiseringen av samfunnets helsevesen er en grenseløs utvidelse av den sosiale kontrollen hos dem som styrer systemet». I tråd med dette opplever jeg også i min praksis at det er ingen selvfølge for voksne deltakere å svare på spørsmål om familierelasjoner eller sivil status. Dette er en type informasjon man vanligvis ikke blir spurt om ved innmelding i en forening. Jeg kan heller ikke finne en hjemmel etter forvaltningsloven § 14 (1970) som forsvarer spørsmål av denne typen og som pålegger deltaker å svare.   

I Trines tilfelle gikk det greit å spørre og vi kunne relativt raskt gå over til å snakke om hennes fritidsinteresser. Denne hurtigheten opplevde jeg som positivt da hun kviknet til i blikket i denne fasen og ble mer meddelsom. Hun snakket først mye om hunden sin, men gikk så over til å snakke om sin hekleinteresse. I FmB legges det vekt på oppfølgende spørsmål (Midtsundstad 2013) og oppmuntret av meg, viste hun frem tepper og puter som bar tydelig vitne om ferdigheter og fargesans. Hun interesserte seg også for å lage smykker av perler og sølvtråd. Smykkene var vakre og fantasifulle, noe jeg ga uttrykk for og som oppmuntret henne til å fortelle videre. Hun var blant annet glad i å tegne og viste frem egne mønstre.

Trine viste så store ferdigheter og positiv glede innenfor feltet håndarbeid at jeg tenkte at hun både var fylt av emosjonell energi (Askheim 2012) og oppfylte flere av suksesskriteriene for å bli medlem i et husflidslag, så som «motivasjon», «ferdighet» og «interesse» (Midtsundstad 2013). Hennes «pågangsmot» var noe som gjensto å erfare, men det jeg nå så som den største utfordring og en forutsetning for å bli medlem av husflidslaget, var transport.  Trine bodde så avsides at budsjettrammene for FmB i Sørum kommune ikke ville dekke drosjekostnadene. Som saksbehandler er jeg også pålagt å utøve skjønn i saken etter god forvaltningsskikk i (Forvaltningsloven 2007, § 11 bokstav b). Her vurderte jeg dette til å være at deltaker måtte ha forutsetninger for å fortsette i aktiviteten med egne ressurser når støttekontakttjenesten trakk seg ut. Midtsundstad (2013) understreker også hvor viktig det er at saksbehandler tar høyde for deltakers økonomi på sikt.  Nå viste det seg heldigvis at Trine kjørte egen bil, dermed løste problemet seg selv og jeg behøvde ikke ta det opp.

Men dette med budsjettrammer i FmB er et vanskelig felt. Det kan være fort gjort å skape urealistiske forhåpninger hos deltakerne. Deltakerne skal føres inn i en kreativ forståelsesramme som fremmer ønsker og drømmer, men når de tar sitt valg, kommer det økonomiske rammer inn og knuser forhåpningene. Det setter også saksbehandler i en vanskelig situasjon og prøvesetter intensjonene som FmB bygger på. Midtsundstad problematiserer økonomi og saksbehandlers dilemma i FmB som en av grunnene for at FmB er varemerkebeskyttet gjennom Patentstyret (Midtsundstad 2013, s. 29). De økonomiske begrensningene som vår kommune praktiserer ved FmB, er en viktig forutsetning vi må opplyse deltaker om. Imidlertid kan det i vår kommune gjøres unntak dersom det gjelder et engangsinnkjøp og ikke løpende utgifter, samt at utgiften kan forsvares ut fra deltakers livssituasjon og utbytte av fritidsaktiviteten.

Når det gjaldt krav til tilrettelegger, så hadde Trine sosial angst i visse situasjoner. Det var derfor en viktig forutsetning for god integrering å finne en tilrettelegger som kunne ivareta henne. I tillegg anbefaler FmB å finne en høyt verdsatt person innen foreningen som tilrettelegger, dette kan være en forutsetning for god inkludering (Midtsundstad 2013). Jeg fortalte Trine om husflidslaget og hun var enig i at dette kunne være noe for henne. Vi fylte derfor ut i Fritidsprofilen med at jeg som saksbehandler skulle finne ut mer om foreningen og gjerne ta kontakt med den.

I følge Fritidsprofilen skulle Trine også forplikte seg til en oppgave til neste møte. Jeg ba henne derfor tenke gjennom om det var andre interesser og ønsker enn de nevnte hun ønsket å fortelle om. Ut fra erfaring visste jeg at deltakere kunne skifte mening underveis og trekke seg. Jeg minte henne også på at hun hadde full rett til å ombestemme seg og velge en ny aktivitet eller ny metode, så som individuell støttekontakt eller aktivitetsgruppe.

Før vi fant dato for neste møte, ba jeg Trine undertegnet på et samtykkeskjema. Å få deltakers samtykke på plass i oppstarten av FmB er viktig i forhold til taushetsplikten som saksbehandler er pålagt etter forvaltningsloven (1970) § 13. Det gjorde det også enklere for meg når jeg skulle kontakte husfliden på Trines vegne. Det er fint at FmB ivaretar samtykkeinnhenting med et eget skjema som også kan lastes ned fra hjemmesiden til FmB metoden  (Midtsundstad 2016).  Det er med på å sikre at dette ikke blir glemt bort i en travel hverdag.

Oppsummering og konklusjon

Metodens teorifundament, som bygger på empowerment (jfr. Askheim 2012) og Antonovskys teori om den salutogenetiske modellen (Antonovsky 1987), oppmuntrer til brukermedvirkning som tenkt etter helse- og omsorgstjenesteloven (2012) på en god måte. Samtidig kan det ligge en fare i det positive empowermentperspektivet om at en bruker alltid vet sitt eget beste. Ofte er dette tilfelle, men i støttekontakttjenestens målgruppe er det også sårbare enkeltpersoner som har behov for at andre tar avgjørelser på deres vegne. Noe som også innebærer og ikke få tilbud om metoden fordi den vurderes å kreve for mye av deltakeren. Metoden involverer også samarbeid med en frivillig tredjepart og hvor saksbehandler må utvise forvaltningsskjønn (forvaltningsloven 1970) med frivilligheten som part i saken. Et annet aspekt ved å mangle en førkartlegging av deltaker, er at man her kan finne informasjon som kan påvirke tillitsforholdet til deltaker. Samtidig kan også manglende informasjon gjøre at man starter opp kartleggingen uten forutinntatthet da informasjonen kan være innhentet for andre formål enn fritidsinteresser.

Det bes om mye personlig informasjon i Fritidsprofilen som det er vanskelig å finne lovhjemmel for etter forvaltningslovens § 14 (1970). Dette gjør det problematisk for en saksbehandler å anvende verktøyet fullt ut. Samtidig er Fritidsprofilen et godt verktøy for å kartlegge brukers interesser og ønsker ikke minst siden det foreligger en hjemmeside for metoden som deltaker kan oppsøke og finne inspirasjon til mulige aktiviteter i. Det oppmuntres også til flere kartleggingsmøter. Et moment som kan skape tillit mellom partene og gjøre at deltaker får tenkt seg godt om, noe som igjen er en forutsetning for en god kartlegging (Midtsundstad 2013).  Det er også en styrke at kartleggingen av fritidsinteresser kan brukes ved de andre løsningsmodeller om FmB blir valgt bort.

Brukerperspektivet i FmB (Midtsundstad 2013) og kartleggingsverktøyet Fritidsprofilen gjør at metoden FmB er godt egnet i kartleggingsfasen av deltakernes fritidsinteresser, men metoden vektlegger ikke en førkartlegging av deltaker, noe som gjør at metoden egner seg best som et supplement og ikke som et fullstendig kartleggingsverktøy for en saksbehandler i støttekontakttjenesten.

Litteraturliste