Kan vi forvente at mennesker uten bistandsbehov også tar ansvar for å bygge broer, eller må vi innse at det går grense for hva man kan forvente av middelklassen?

Ole Petter Askheim tar i sitt blogginnlegg utgangspunkt i begrepene sosial kapital, bonding (nettverksbygging) og bridging (brobygging):

Sosial kapital har som sentralt utgangspunkt for tilnærmingene sosiale nettverks verdi, og at sosiale relasjoner kan betraktes som en form for kapital hvor mennesker kan få utbytte av å inngå i et nettverk av sosiale relasjoner.

Den amerikanske sosiologen Robert Putnam har utviklet et analytisk skille mellom hva han kaller bonding og bridging kapital. Nettverkene som kjennetegnes av bonding, består av homogene grupper med felles identiteter, med sterke sosiale bånd og en sterk følelse av lojalitet og gjensidighet overfor nettverkets øvrige medlemmer. De er innadvendte med en skarp avgrensning mot omverdenen.

Bridging fører derimot mennesker fra ulike sosiale sammenhenger sammen. De sosiale båndene er svakere enn i nettverkene kjennetegnet av bonding, men til gjengjeld er de viktige for å få tilgang til informasjon og muligheter.

Så langt Askheim og Putnam. Dette sammenfaller med forhold vi kjenner fra utviklingspsykologien: Barn fra trygge familier vil være bedre i stand til å etablere gode og stabile relasjoner med fremmede enn barn som har vokst opp i et utrygt sosialt og psykologisk klima.

Askheim bruker i sitt blogginnlegg Putnams begreper, samt noen empiriske undersøkelser til å analysere situasjonen for mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser (psykisk utviklingshemmede) og deres muligheter til så vel å unngå ensomhet som å få tilgang til nye arenaer. Det er tankevekkende og nyttig. Men mitt innlegg har en annen vinkling:

Der Askheim bruker begrepene til å analysere situasjonen for noen mennesker som befinner seg midt i målgruppa for støttekontakttjenesten: mennesker som ofte vil trenge tilrettelagt fritid, ønsker jeg å sette lyset på dem som befinner seg i den andre enden av skalaen, om det gir mening i å uttrykke det slik: de som aldri opplever at noe er utilgjengelig og som derfor ikke forholder seg til at det finnes mennesker som trenger tilrettelegging.

En ekskursjon: I forbindelse med debatten om uførereformen, har ord som "å stille krav til" og "å ta ansvar" vært flittig brukt. Det kan lyde tilforlatelig, men det tilslører ofte at det er noen som opplever at de har rett til å stille krav uten at det er gjensidighet i dette forholdet. Dette er nært knyttet til debatten om arbeidslinja: I hvilken grad er det nødvendig for den sosiale orden at det at et menneske livnærer seg av egen inntekt fremstår som utvetydig moralsk overlegent?

Det er neppe slik at alle som har behov for tilrettelagt fritid, er uten lønnet arbeid, men det er grunn til å tro at det er relativt sett flere i denne gruppa som ikke er i jobb enn det som gjelder for mennesker som fikser en grei og meningsfylt fritid selv. Samtidig vil det antakelig også være slik at et flertall i gruppa som har behov for tilrettelagt fritid vil befinne seg i den gruppa som det er tverrpolitisk enighet om å kreve liten eller ingen arbeidsdeltakelse av.

Hvis det virkelig forholder seg slik, kan vi forhåpentligvis anta at gruppa som har rett til støttekontakttjenester langt på vei vil være fritatt for de verste utslagene av "de kronisk friskes" moralisme. Det gir i så fall et godt utgangspunkt for å stille et viktig spørsmål:

Kan og bør mennesker som har rett til å benytte seg av tjenester som yter bistand til  tilrettelagt fritid, kreve, som en del av samfunnskontrakten, så og si, at mennesker uten slike bistandsbehov også tar ansvar for å bygge broer?

Jeg finner altså Putnams og Askvolds analyser umiddelbart fornuftige når de anvendes på mennesker i utsatte grupper og i et "bottom up"- perspektiv. At mennesker som er i risikosonen for manglende tilhørighet på såvel mikro- som makronivå har nytte av såvel bonding som bridging for å finne fotfeste og å komme seg opp og fram, er ikke vanskelig å være enig i.

Men om man anvender de samme begrepene på det vi gjerne kaller utdanningsmiddelklassen, skjer noe rart. Da ser vi plutselig veldig klart at her bygges det nettverk og bygges det broer i et helt annet tempo og i alle retninger, kanskje bortsett fra nedover. Og da opplever vi med ett at begreper som bonding og bridging får en annen valør når det kommer til å forstå utviklingen og fordelingen av sosial kapital.

Medlemmer av det velbergede flertallet har selvfølgelig også rett til å bygge nettverk og å bygge broer. Men i motsetning til for eksempel mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser, som påstås å være en homogen gruppe med utgangspunkt i genetikk og / eller tidlige miljøpåvirkninger, og som ikke så lett kan velge og vrake i identiterer, bånd og nettverk, kan middelklasseidentitet i mye større grad bygges og velges og forsterkende nettverk bygges.

Det er litt skummelt å skrive om dette på gjestebloggen til Fritid for alle. For er ikke tjenetser som tilrettelegger fritid avhengig av at det finnes velvillige sjeler i de frivillige organisasjonene som brukes til å inkludere og integrere mennesker som har behov for tilrettelagt fritid?

Samtidig er det vanskelig å unnslå at mange av disse ildsjelene vil være mennesker som tilhører middelklassen. Vil ikke mange av disse ildsjelene bygge middelklasse, og slik bidra til å ekskludere mennesker fra utsatte grupper, gjennom sin bonding og bridging i arbeid og fritid i resten av døgnets timer? Kan vi la være å peke på slike spørsmål? Jeg klarer det i hvert fall ikke.

Min hensikt er ikke å kritisere støttekontakttjenestene for det som eventuelt måtte være en utilsiktet bivirkning av en flott tjeneste. Men nettopp fordi tjenestene er så flotte og viktige, tar vi det nesten for gitt at de også tar denne utfordringen. I informasjonsvideoen for Fritid for alle sier Anders Midtsundstad: -Utfordingen er å utforme tjenester basert på den enkeltes behov, ønsker og... kanskje drømmer.

Det er kanskje ikke tilfeldig at Midtsundstad nøler litt og tilfører et "kanskje" når det kommer til spørsmålet om den enkeltes "drømmer". Det kan være at det ligger en erkjennelse av at det fortsatt kan være noe å strekke seg etter der.

For et par år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten, formet som et brev til statsministeren, der jeg hevdet at "vennskap er ingen privatsak". I kronikken skrev jeg også:

Vi klarer ikke å fjerne helseforskjeller og økonomiske forskjeller uten at vi samtidig stopper den sosiale rensingen. Noe av det viktigste og enkleste du kan gjøre, er straks å åpne alle offentlige kantiner for dem som mener de har bruk for det. Det vil gi flere gevinster umiddelbart: De som trenger det mest, vil få tilgang til god, næringsrik og delikat mat for en billig penge. De som trenger det mest, vil få tilgang til nye medmennesker, nye erfaringer og nye nettverk. De ansatte i stat, fylkeskommune og kommune vil få borgere og brukere så tett inn på seg at de ikke kan unngå å bli berørt, rørt og rystet av erfaringene...

Det er ikke noen andre som skal invitere Yasmin fra bofellesskapet eller Knut fra sikkerhetsposten i bursdag eller på ferie. Dette er et offentlig ansvar, men ikke et offentlig ansvar i betydningen «et statlig eller kommunalt ansvar». Det er du og jeg og alle andre borgere som må og skal invitere. Det er det sivile samfunn som i siste instans inkluderer og skaper reelle fellesskap.

Jeg fikk knapt noen tilbakemeldinger på dette. Det kan være at utviklingen går i helt feil retning. Fra et inkluderings- og utjevningsperspektiv er det nesten tragikomisk når man ser hvordan det snart ikke er mulig å arrangere mosjonsarrangementer eller kulturarrangementer av et visst omfang uten at det i løpet av kort tid gjøres om til eksklusjonsarenaer, slik vi ser eksempler på når det gjelder Birkebeiner-arrangementene og forestillinger i Operaen. Ikke bare er det for dyrt og på andre vis utilgjengelig for mange grupper av mennesker, tersklene er allerede svært høye for i det hele tatt å få delta eller skaffe seg billetter.

En kollega av Ole Petter Askheim, professor i sosialt arbeid Rolf Rønning, sier det slik i Dagsnytt 18 27. januar 2011: -Livsstil er blitt et nytt klasseskille...og "birkebeinere" er et øvre lag i et slags livsstilshierarki, om man vil...27% av den norske befolkning har vel høyere utdanning, mens 77% av birkebeinerne har det, og det er jo ganske mye...

Ja, det er vel ikke å ta for hardt i; hadde alle samfunnsforskere kommet opp med slike funn, hadde ikke Harald Eia hatt noen sak. Så får det være en sak for seg at NRK i samme program finner en journalist fra egne rekker for å gjøre et flaut forsøk på å moderere det hele til noe som likevel kan framstå som "folkelig".

Spesielt interessant i vår sammenheng, igjen med referanse til bonding og bridging: Det viser seg også, i følge Rønning, at birkebeinere også gjerne omgås hverandre utenom skiløypa.

Jeg er en svært rusten akademiker, preget av mange års utenforskap i et hvert henseende. Kanskje slår jeg inn mange åpne dører i dette blogginnlegget. Kanskje har Askheim allerede skrevet om dette også et eller annet sted. Men inntil noen eventuelt avkrefter det, tenker jeg at vi kanskje mangler en mer overgripende teori om nettverksbygging og brobygging. Og inntil noen forteller meg noe annet, tror jeg kanskje at vi fortsatt ikke er helt enige når det kommer til om "fritid for alle" skal bety "lik tilgang til like meningsfylt og like byggende fritid for alle" eller om det skal bety noe mer uforpliktende.

Jeg tror ikke det er slik at folk i utgangspunktet ønsker å ekskludere, selv om det i praksis ofte blir slik. Og dersom menneskene som søker til middelklassen virkelig hadde forstått hvordan det oppleves å stå utenfor, og ikke minst hvor urent og ekkelt middelklassebygging ser ut for dem som observerer det på avstand, ville vi kanskje unngått mye av dette. For dem som ikke tar dette poenget umiddelbart, kan jeg anbefale Mike Leighs film Another Year, som går på norske kinoer vinteren 2011.

Da er jeg i mål, tror jeg, riktignok på idealtid og utenfor konkurranse, og etter å kanskje ha tatt noen tvilsomme snarveier og unødige omveier. Spørsmålet i overskriften er besvart: Birkebeiner-arrangementene kan ikke ses på som noe lavterskeltilbud.

Spørsmålet i ingressen, derimot, står fortsatt ubesvart.