–Vi må huske at deltakelse er avhengig av at det sosiale fellesskapet er parat til å åpne for og bruke ferdighetene til de handikappede, sier den danske forskeren Anne- Merete Kissow. Foto: Ingebjørg Jensen

Idrettsaktive mennesker med funksjonsnedsettelser er også mer aktive i arbeidsliv- og foreningsliv. Er det idrettens fortjeneste? Både ja og nei: Forskningen viser at aktivitet på et felt gjør det lettere å forsøke seg på et annet, konkluderer den danske forskeren Anne-Merete Kissow. Til daglig jobber hun på Handicapidrættens Videncenter i Roskilde, og tok nylig doktorgraden på temaet idrett, handikap og sosial deltakelse ved Institut for Psykologi og uddannelsesforskning på Roskilde universitet. Som andre dansker innen fagfeltet synes hun fremdeles handikappet er et godt begrep. Derimot er ordet deltakelse er heller uklart. Hun definerer det som menneskelig handling som foregår under konkrete betingelser sammen med andre i sosial praksis i forhold til felles sak .

Den danske forskeren vil at vi skal flytte fokuset fra individ til fellesskap, og finne ut hva som skal til for at sosiale felleskap kan bli steder der mennesker med ulike forutsetninger kan utvikle deltakelse sammen. For å finne svaret, har hun spurt mennesker med bevegelseshandikap om hvordan de opplever å delta i idrett.

– Vi vet at handikappede generelt deltar markant mindre enn ikke- handikappede. De står i større grad utenfor arbeidsmarkedet, og de deltar i liten grad i fritidstilbud. Mitt utgangspunkt er at idretten kan gjøre mennesker sterkere. Men det er ikke alle som kan delta, sier Kissow, og siterer Svend Brinkmann, Professor i psykologi, Århus universitet:

”De der kan, skal træde i karakter i forhold til samfundet. Det er ikke alle, der kan, og det er ikke kun et individuelt problem. Sociale fællesskab gjør handling mulig”.

Aktive siden barnehagen

Doktorgradsarbeidet inneholder en kvantitativ studie, der 922 handikappede ble telefonintervjuet. Det hadde nedsatt funksjon i bein, armer, hender, intellekt, adferd, syn og hørsel. Tallene herfra ble sammenlignet med idrettsdeltakelsen i befolkningen som helhet. Resultatet viser at de som er aktive i idretten, i betydelig større grad er jobb eller deltar i frivillig arbeid. De har også høyere utdannelse enn de som ikke deltar i idretten.

Kissow gjennomførte også en kvalitativ studie av to kvinner og fem menn mellom 25 og 53 år. De har alle bevegelseshandikap: To er født med cerebral parese, en med muskelsvinn, mens fire har ervervet ryggmargsskade eller hjerneskade. Alle har vært aktive i idretten på forskjellig nivå i flere år. De driver med golf, ridning, rullestolsrugby, rullestolshockey, seiling og håndsykling. De ble intervjuet om sitt dagligliv og livshistorier, og observert hjemme, på jobb eller i utdannelse, sammen med venner, kjærester og familie, og når de var med på idrett eller andre fritidsaktiviteter.

- Studien viser at de som er aktive på flere områder, trekker erfaringene videre fra disse inn i andre aktiviteter. Og det startet allerede i barnehagen! Det er ikke idretten som er årsaken til at de er aktive på flere områder, men mennesker som blir invitert inn på ett område, går lettere inn i andre områder. Det er spesielt interessant at det er i en fysisk sammenheng at de opplever å glemme kroppen, den kroppen som ofte kommer på tvers av det de ønsker å gjøre!

Avhengig av det sosiale fellesskapet

Det ser ut til at aktive mennesker framstår som mer interessante for andre. Aktivitet åpner dørene til omgivelsene, som viser interesse for dem. De blir sett som ressurs, fastslår Kissow: – Men vi må huske at deltakelse er avhengig av at det sosiale fellesskapet er parat til å åpne for og bruke ferdighetene deres. De kan ikke bare gå inn. Noen må se meg, noen må hjelpe meg inn, for eksempel gi meg mulighet til å høre bedre!

En av de sju som Kissow fikk lov å følge med inn i hverdagslivet, var 44 år gamle Brian. Han er født med cerebral parese, bor aleine i egen leilighet, og klarer bare å gå uten hjelp over korte avstander. I nærområdet bruker han en el-drevet scooter. Han har en personlig assistent som hjelper ham med de fleste daglige gjøremål, og som kjører ham fra sted til sted. 3 dager i uken, 3 ½ time hver dag, jobber Brian som kranfører på det lokale forbrenningsanlegget. Han styrer en kjempekran med føttene, og sånn kan han løfte fem tonn med avfall om gangen. Brian er også aktiv i speiderbevegelsen, dyrker svømning og ikke minst seilsport. Men for at han skal kunne seile, må noen heise ham opp i båten. Andre seilere hjelper gladelig til: Brian blir regnet som en dyktig seiler, og de andre synes det er spennende å konkurrere mot ham!

En annen 44- åring, Jørgen ble ryggmargskadet i en bilulykke da han var 17 år. Han bor sammen med kone og hennes to barn. Nå spiller han rullestolsrugby på elítenivå, og er aktiv i idrettslaget. Han jobber som ”trafikkambassadør” i Danmarks svar på ”Trygg Trafikk”, der han reiser rundt og holder foredrag for ungdom om farene i trafikken.

- For at de skal kunne høre foredraget, må ungdommene gjerne løfte ham og rullestolen inn i skoler og klasserom. Det hjelper dem til å reflektere over at ”nå trenger han oss, for at han skal kunne gi noe til oss”, sier Kissow.

Blir synlige for andre

Kroppens begrensninger kan bli mindre på visse betingelser, understreker Kissow:

- Begrensningene blir mindre viktige når handlingsmulighetene utvides, for eksempel når andre i det sosiale fellesskapet yter en passende støtte, eller når forholdene legges til rette slik at det blir plass til kroppen slik den er. Det kan også skje når en person tilbys redskaper som kan fungere som en forlengelse av kroppen. Slik ble det for Brian, som kan seile aleine ved hjelp av noen små justeringer i utstyret i båten.

Kissow har også undersøkt hva de sju mener de har lært gjennom sin deltakelse:

- De har erfart at kroppen kan delta selv om den ikke passer inn i kulturen. Den blir en del av normalbildet av kropp, fordi den blir en del av et sosialt fellesskap som gir plass til kroppen slik den er. Slik får de et motbilde til tanken om at kroppen må ”normaliseres” for å kunne delta og være produktiv, sier Kissow, som peker på at mennesker med funksjonsnedsettelser generelt føler seg ignorert eller usynlige for andre mennesker.

- De sju handikappede i undersøkelsen insisterer på å være synlige i alle sammenhenger. Vi er i verden i kraft av det vi er og kan. I idretten blir de synlige på en god måte, for det spesielle de kan, og merker at de får høyere status når de viser seg som aktive. Når de blir synlige for andres blikk, opplever de også at usikkerheten hos de andre avtar. Andre kan spørre: ”For en flott sykkel du har? Hvordan gjør du det?”, eller ”Deltar du i paraolympics?”.

Når den handikappede blir synlige, får andre mot til å støtte deres deltakelse gjennom hjelp og anerkjennelse. De handikappede opplever også at de gir motbilder til folks forestillinger om handikap. Andre og egnes forventninger om at de også kan delta i andre sammenhenger, gjør det lettere for de handikappede å gjøre nettopp det. Men å delta er ikke bare et spørsmål om å bli inkludert, om å bli hjulpet eller være en hjelper. Det handler om å gjøre hverandre bedre. Asymmetrien blir mindre når det går begge veier. Vi skal kreve mer av fellesskapet!

Her finner du Kissows doktorgradsavhandling.

Ingebjørg Jensen [ingis.jensen@gmail.com]

Sist endret: 14.06.2013