Kan kommuner fatte vedtak uten å høre med den enkelte hvilke mål og ønsker personen ønsker å få dekket gjennom tjenestene? Svaret er naturligvis nei. Rapporten gir en god innsikt i hvorfor det er slik. Våre lover og CRPD har mange bestemmelser som støtter opp under retten til å leve selvstendig og til å være en del av samfunnet. Likestillings- og diskrimineringsombudet peker samtidig på at rettskildebildet er komplekst og fragmentert. Det fører igjen til uklarheter som i praksis kan føre til reduserte muligheter til å leve selvstendig og være en del av samfunnet for personer som er avhengig av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven.
Medvirkning og informasjon
I rapporten «retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet» pekes det på flere mangler i saksbehandlingen. I rapportens sammendrag (side 8) skriver de bl.a. følgende om medvirkning og informasjon, sitat:
Om og hvordan medvirkning har vært forsøkt, er i liten grad synliggjort i kommunens og statsforvalterens vedtak. I nær halvparten av kommunens vedtak fant vi ikke dokumentasjon på at hverken personen selv, vergen eller de pårørende hadde fått medvirke i utformingen av tjenestetilbudet. Et fellestrekk for disse sakene var at kommunens saksbehandlerenhet baserte saksutredningen på dokumenter og samtaler med dem som til daglig jobber med å gi tjenestene, eller med annet helsepersonell. Statsforvalteren nevnte eller vurderte om retten til medvirkning var oppfylt i halvparten av sakene. Der medvirkning er tatt inn i statsforvalterens vedtak, skjer det i mange tilfeller gjennom bruk av en standardtekst, uten at de gjør en konkret vurdering av om retten er oppfylt.
Kommunens behovskartlegging er som regel omfattende, men gjennomgangen viser at saksbehandlingen i liten grad tar sikte på å undersøke hvilke ønsker personen har for samfunnsdeltakelse. Dette betyr i realiteten at mange personer med utviklingshemming ikke sikres en mulighet til å kunne velge hvem de ønsker å være sammen med når de for eksempel får et vedtak om støttekontakt. Tilbudet til den enkelte knyttes gjerne til hvordan kommunen har organisert sin tjeneste. Dette er ikke i tråd med intensjonen i Helse og omsorgstjenesteloven som peker på viktigheten av at tjenestene skal tilpasses den enkelte. I rapporten beskrives dette slik i sammendraget (side 9), sitat:
Et gjennomgående trekk ved sakene er at lovbestemmelsene som skal sikre individtilpassing av tjenester, ser ut til å ha liten eller ingen plass i kommunens vurderinger. I mange saker synes selve utmålingen av tjenestetilbudet å være knyttet til andre forhold enn at tjenestene skal tilpasses den enkelte. Ved utforming av tjenestene er det en gjennomgående tendens at kommunenes vedtak viser til forsvarlighetsstandarden og adgangen kommunen har til selv å velge hvordan tjenestene skal utformes, se kommuneloven § 2-1. Dette skjer som regel uten en vurdering av om utformingen av tjenestene er tilpasset det individuelle behovet. I tilfellene der kommuner har gjennomført en større omstilling av helse- og omsorgstjenestene, og gjort endringer i den enkeltes tjenester på bakgrunn av dette, har vi sett en risiko for at tjenestene utmåles og utformes uten tilstrekkelige vurderinger av om disse er individuelt tilpasset. I en rekke saker viser kommunene og statsforvalteren til at man «ikke kan kreve optimale tjenester». Sakene viser imidlertid at det ikke er fravær av optimale tjenester som er problemet for at den enkelte skal få sin rett. Problemet er at det er vanskelig både i enkeltsaker og i praksisen som helhet å finne holdepunkter for hva som er terskelen for at tjenesten anses forsvarlig. Sakene i vårt utvalg aktualiserer spørsmålet om hvor mye bistand som skal til for at den er forsvarlig. Hvor mye bistand til kontakt med familie og venner er forsvarlig? Hvor mye av fritiden må du kunne fylle med selvvalgte aktiviteter for å ha en forsvarlig fritid?
Det er en klar tendens at kommunene i liten grad vektlegger personer med utviklingshemmings behov for å bestemme over sin fritid. Støttekontaktsakene som er gjennomgått viser at mange klaget fordi de er uenig i at personalet som følger opp personer i sin bolig kan ivareta behovet de har. Det betyr ikke at det er fullstendig fravær av et godt fritidstilbud. De fleste avslagene er begrunnet i at boligen organiserer turer i skog og mark, til svømmehallen, ridning mv. Det er imidlertid et fravær av mulighet til selv å kunne bestemme når og hva fritiden skal brukes til.
Tjenesten støttekontakt
I utvalget av saker var støttekontakt et tema i 26 av 117 saker. Den viktigste årsaken til at vedtak om støttekontakt ble påklaget, var at kommunen hadde avslått eller trukket tilbake et tilbud om individuell støttekontakt fordi de mente at behovet for støttekontakt ble ivaretatt av personalet i boligen. Mange av klagene var begrunnet med at personen ønsket å delta i samfunnet på lik linje med andre i konkrete fritidsaktiviteter eller for å kunne opprettholde kontakt med andre mennesker. I rapporten peker Likestillings- og diskrimineringsombudet på at kommunene i de fleste sakene ikke tok et hensyn til den enkeltes ønsker om deltakelse i samfunnet og mulighet til å leve selvstendig (se side 53-54). Det pekes videre på at Statsforvalteren stadfestet 13 av de 26 sakene under henvisning til at de tildelte tjenestene var forsvarlige eller at vedtaket ikke var åpenbart urimelig. Begrunnelsene deres beskrives videre ofte som standardformuleringer. Deres vurdering i flere av sakene må kunne oppfattes slik at både kommunen og Statsforvalteren vurderer det som forsvarlig å bare tilby fritidstilbud i fellesskap med andre beboere. I de 13 støttekontaktsakene som ble opphevet eller omgjort viste Statsforvalteren til viktigheten av at tilbudet skal være individuelt tilrettelagt.
Likestillings- og diskrimineringsombudets gjennomgang tydeliggjør viktigheten av at alle som tilrettelegger for tjenester innenfor feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse reflekterer over sin praksis. I kommunene bør en reflektere over om en sikrer godt nok for medvirkning og individtilpassing i behandlingen av søknader overfor alle.
Rapporten «Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet» kan du lese her:
lettlest---retten-til-et-selvstendig-liv.pdf