I rapporten som presenterer dette arbeidet anslås det at det i Norge er ca. 43 000 oppdragstakere 
som har regulert sine arbeidsoppgaver gjennom slike kontrakter. Nærmere halvparten av disse utfører oppdrag innenfor støttekontakttjenesten. Dette innebærer at en betydelig andel av oppgaver kommunene har ansvar for gjennomføres gjennom bruk av oppdragskontrakter.
Bruk av slike kontrakter er et fenomen det finnes lite kunnskap om. Undersøkelsen fra Fafo viser at kommuner, fagforeninger og oppdragstakerne selv vier bruken av kontraktene liten oppmerksomhet. Det kommer videre frem gjennom casestudier i fire norske kommuner at det er stor variasjon i hvordan kommunene bruker kontraktene og kunnskapen rundt bruk av disse er også fragmentert.
Rettigheter og plikter.
Oppdragstakere er ikke arbeidstakere i lovens forstand. De får heller ikke lønn, men godtgjørelse for utført oppdrag. Som oppdragstaker omfattes man heller ikke av en rekke lover og reguleringer som en arbeidstaker omfattes av. Hvilke rettigheter som reguleres av oppdragstakerkontrakten praktiseres ulikt i kommunene. Noen oppdragstakere får for eksempel sykepenger, feriepenger og omfattes av forsikringsordninger, andre får dette ikke. Størrelsen på godtgjørelsen varierer også.
De fleste støttekontakter utfører tjenester uten å ha et ansettelsesforhold. Kommunene betaler for utførte tjenester, men er ikke arbeidsgiver. I rapporten legges det vekt på at dette er en praksis som på den ene siden gir kommunene maksimal fleksibilitet med minimale forpliktelser overfor de aktuelle oppdragstakerne. Kommunen binder ikke opp ressurser på å ivareta oppdragstakers interesser slik den gjør overfor sine ansatte. På den annen side legges det vekt på at oppdragstakere på denne måten blir en ekstern arbeidskraft som i stor grad bestemmer hvordan oppdraget skal utføres.
Rapporten svarer på mange spørsmål knyttet til bruk av oppdragstakerkontrakter.
Av Anders Midtsundstad