I Norge har vi en statlige idrettspolitikken hvor målet er at alle som ønsker skal ha mulighet til å delta i idrett eller drive egenorganisert fysisk aktivitet. Vi får stadig høre eksempler på høye kostnader for å delta på ulike idrettsaktiviteter. Vi som arbeider med å støtte barn og unge inn i fritidsaktiviteter erfarer også at det kan være store kostnadsforskjeller mellom ulike idrettslag. Det er derfor svært positivt at Kulturdepartementet har bestilt en rapport for å få belyst dagens situasjon. Kulturdepartementet ønsket svar på følgende fem problemstillinger
- Hva koster det å delta i organisert barne- og ungdomsidrett?
- Hva er kostnadsdrivere?
- I hvilken grad samsvarer kvaliteten på aktivitetene med kostnadene?
- Hvordan finansieres aktivitetene for barn og unge i idrettslagene?
- Utgjør kostnadene ved deltakelse en barriere?
I rapporten viser at deltakelse i en idrettsaktivitet i snitt koster ca. 3 600 kroner for 9-åringer og ca. 9 600 kroner for 15-åringer. Kostnadene ved deltakelse varierer mellom idrettene. Det er særlig alpint og ishockey som skiller seg ut som idrettene med høyest kostnader. Kostnadene i de øvrige idrettene er jevnt over ganske like innenfor hver av årsklassene. Det er også vært å merke seg at kostnadene ved deltakelse synes gjennomgående å være noe høyere i idrettslag som tilhører by- eller bynære kommuner.
Medlemskontingent og treningsavgifter utgjør samlet om lag én tredjedel av kostnadene ved deltakelse for 9- åringer og én femtedel av kostnadene ved deltakelse for 15-åringer, men dette varierer også mellom og innad i idrettene.
Utstyrskostnader og kostnader til idrettsarrangement utgjør en betydelig andel av totalkostnadene i mange av idrettene og særlig i 15-årsklassen. Innenfor mange av idrettene vurderes kostnader til idrettsanlegg som en særlig viktig kostnadsdriver. Idrettslagets kostnader til idrettsanlegg er i flere idretter som håndball og fotball ofte store. Det er ellers en interessant å se at kostnader til utstyr og idrettsarrangement ofte er høyere i by og bynære kommuner. Dette mener forskerne bak undersøkelsen kan ha sammenheng med forskjeller i både ambisjonsnivå og kjøpekraft.
Samlet for alle idrettene dekker foreldrefinansiering 48 prosent av kostnadene for barne- og ungdomsidrett i idrettslagene i gjennomsnitt, men det synes å være betydelige forskjeller mellom idrettene, fra under 30 prosent til opp mot 80 prosent. Utover medlemskontingent, treningsavgift og øvrige innbetalinger fra foresatte, oppgis dugnadsinntekter, offentlige tilskudd og sponsorinntekter som de viktigste inntektskildene til idrettslag. I de utstyrstunge idrettene alpint, langrenn og ishockey er det en nokså stor andel av de foresatte som opplever at det generelle kostnadsnivået i idretten er unødig høyt.
Den statlige idrettspolitikken og idretten selv er opptatt av å inkludere alle. Økonomi skal derfor i utgangspunktet være en barriere for barn og unge sin deltakelse. Rapporten viser til tidligere forskning som viser til at 2 prosent av de unge ikke har en slik mulighet av økonomiske årsaker (Barstad og Sandvik, 2015). Mange idrettslag har egne målrettede ordninger for barn fra familier med dårlig økonomi, og disse ordningene er oftest etablert gjennom et samarbeid med kommune eller NAV. I rapporten legges det vekt på viktigheten av å fortsatt arbeide for å redusere kostnadsnivået for barne- og ungdomsidretten, for å hindre at økonomi er en barriere.
Rapporten kan du laste ned og lese her: okonomi-som-barriere-kostnader-og-kostnadsdrivere-i-barne-og-ungdomsidretten.pdf
Kilde