Robert Olsvik, fagkonsulent for funksjonshemmede i Norges Idrettsforbund, med ansvarsområde Nord-Norge, vil gjerne røske både i idretts-Norge og kommunene for å finne ut hvor "hunden ligger begravet".
- I støttekontakttjenesten tenker de seg en rollefordeling innenfor et trekantsamarbeid med støttekontakt og tjenestemottaker. Vi mener at idretten burde tegnes inn midt i trekanten, som den som kan oppfylle mange av forventningene mellom partene, sier Olsvik. På den nordnorske nettverkssamlingen for støttekontakt og fritid i juni, ville han vite hvorfor ingen ringer og ber om hans hjelp, eller svarer på eposter med invitasjon til kurs og leirer i regi av Norges Idrettsforbund. For det var ikke tvil om at mange i en hektisk kommunehverdag gjør som en av deltakerne, ser epostene - og slipper saken.
Vet ikke om tilbud
Ikke bare de rundt bordet, men også mange andre som jobber med støttekontakttjenesten, mangler kunnskap om hva som finns av idrettstilbud i kommunen, eller hva som kunne vært satt i gang, hadde de hatt mer kunnskap om ulike former for idrett. Olsvik ønsker seg
idrettsråd i alle kommunene, der kommunen og idrettens folk kan møtes.
Olsvik ble møtt med en rekke gode forslag. Her er noen av dem:
- Koblingsmedarbeider: Noen som har ansvar for å koble kommunen og idretten.
- Standardisert opplegg/ mal på hvem - gjør - hva. Den kan utarbeides av en kommune, og siden tas i bruk av andre.
- Trening med treningskontakt som et tilbud fra Nav, 1 til 1 ½ time hver dag ( slik de har gjort i for eksempel Asker og i Hordalandskommuner).
- Søk folkehelsemidler til å dra på idrettskontaktkurs.
Prosjektleder Anders Midtsundstad mente at Idrettsforbundet har en viktig rolle som døråpner for flere tilbud om integrering:
- Jeg tror leirer og kurs bør stå nederst på eposten fra deg. Skriv heller: "Har dere et tilbud til en med aspergers i Storfjord? " I Nord - Norge er det vanskelig å få til samarbeid mellom kommunene, for eksempel i kommuner som Storfjord, Narvik og Kvæfjord burde vi få til større bredde. Sammen med idretten kunne kommunene vært med på å utvide tilbudet for alle - for eksempel med cheerleading. Det ville blitt en form for omvendt integrering!
Nettopp det hadde Olsvik eksempler på:
- I Svolvær startet idrettslaget en svømmegruppe, etter initiativ fra en mor som hadde vært på Valnesfjord og ønsket tilbud lokalt til sitt barn. Etter mye arbeid ble svømmegruppen etablert, trenere utdannet av Svømmeforbundet, og trening kunne starte. Og i disse dager jobbes det nå i Alsvåg IL med å etablere en egen Frisbeegolf - gruppe etter initiativ fra en mor som ikke har funnet et tilpasset tilbud for sin sønn lokalt. Problemet er sjeldent penger, men ofte mangel på mennesker som bidrar. Gjennom et samarbeid mellom IL og kommunen kan kommunene få muligheter til å spare penger. IL får flere medlemmer og de som trenger støttekontakt får et flott fritidstilbud, sier Olsvik.
Hvorfor ringer de ikke?
Valnesfjord helsesportsenter i Nordland tar imot grupper på åtte barn og unge med funksjonsnedsettelser på to - ukers kommunegruppetilbud ved helsesportsenteret. For å bedre tilbudet, ble det i 2007- 2010 gjennomført et prosjekt (STØFRI), støttet av Helsedirektoratet. Prosjektledelsen besøkte hver enkelt kommune før og etter oppholdet for å vurdere om det ville være nødvendig å tilpasse kurset til spesifikke kommunale forhold eller behov, noe som ble berømmet i tilbakemeldingene fra kommunene. Støttekontaktene var veldig fornøyd med oppholdet, og ønsket at hjemkommunene skulle følger opp, for eksempel med samlinger for støttekontakter for å oppmuntre til samarbeid dem imellom. Tanken var også at idrettslagene skulle bli mer involvert, men bare noen få steder fikk de det til på en god måte, i følge seniorforsker Trude Gjernes ved Nordlandsforskning i Bodø.
De som organiserer støttekontaktene i kommunene ble invitert til å være der den siste dagen, men mange kommuner så seg ikke råd til å tape en dags arbeidsinnsats. Det ble litt bedre tilslutning da Helsesportssenterets folk seinere reiste rundt i kommunene med kurset. Forskeren konkluderte: Det er et gjennomgående problem at støttekontaktfeltet ikke er spesielt høyt prioritert i kommunene.
Dårlig økonomi er et problem som går igjen, og tilbakemeldingene fra mange små kommuner var at de ikke har tid til å lage et skikkelig tilpasset tilbud, for eksempel for et barn med Asbergers syndrom. Og samarbeidet mellom kommuner, frivillige organisasjoner og støttekontakter er nokså svakt utviklet, konkluderte forskeren.
Sett fra støttekontakttjenesten i sju nordnorske kommuner, er spørsmålet: "Hvorfor ringer de ikke til oss fra helsesportsenteret når noen av våre innbyggere har vært der på treningsopphold? Vi vet som oftest ikke hvem som har vært der, en gang!"
Robert Olsvik og Norges Idrettsforbund (NIF) samarbeider med Valnesfjord. Om lag hver 14. dag er folk fra NIF på helsesportsenteret og informerer om idretten, og forsøker å hjelpe de som ønsker kontakt med lokale IL med dette. Han ser en mulig løsning på kontaktproblemene:
- Gjennom årene har mange kommet fra en den samme kommunen, for eksempel 15 fra Alta. Kanskje kan vi sammen med kommunen og idrettslaget og andre møtes i Alta for en "spleising" av de som har vært på Valnesfjord? Kanskje de sammen kan starte noe, eller få en sosial arena? Er dere med på det? Får jeg besøke to - tre steder i 2012 er jeg fornøyd. Ta kontakt med meg hvis dere vil - og jeg oppfordrer også de kommunene som ikke er med i nettverket, til å gjøre det samme!
- Narvik er med på alt! Det er veien å gå!, svarer Wenche Jørgensen fra Narvik. Det blir spennende å se hvilke nordnorske kommuner som vil være først ute, og kanskje være med å forme en mal for samarbeid som kommuner over hele landet kan kopiere.
Robert Olsviks råd om samarbeid:
1. Ta kontakt med idrettsrådet i kommunen.
De har ofte oversikt, penger og er en god forbindelse mellom IL og kommunen.
Husk! Ikke alle idrettsråd fungerer!
2. Kontakt et IL eller helst et fleridrettslag.
Vær konkret og enkel. Bruk særforbund/krets for kompetanse og økonomi.
Husk! Det er stor utskifting av frivillige i IL!
3. La IL bistå med aktiviteten, nye treningskontakter og med å skape et miljø.
Husk! Det er ikke sikkert at vi lykkes hver gang
4. Ha fellesmøte med idrettsrådet og idrettslaget
5. Skaffe en god oversikt over det integreringsarbeidet som foregår ute i idrettslagene.
Kanskje finnes et tilbud som er godt nok.
Kartlegg hva dere ønsker.
6. Konstant rekruttering er viktig for å opprettholde aktiviteten over tid.
Bidra med rekruttering og la andre vite om det.
7. Avdekke behov for kompetanseheving innenfor området.
Kurs - treningskontakten har kanskje kompetanse som klubben kan få.
Klubben og kommunen vinner på at treningskontaktene deltar i aktiviteten.
8. Tilbudet må ikke gå utover dagens tilbud i klubben.
Klubben kan kun ha ansvar for aktiviteten.
Lønnes av kommunen.
Til slutt: Les sluttrapporten tiI prosjektet FysFunk - modeller for lokalt kompetansenettverk "Økt fysisk aktivitet for funksjonshemmede lokalt" fra : Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (2007 - 2009):
http://www.idrett.no/SiteCollectionDocuments/2010Sluttrapport%20FYSFUNK.pdf
Her er erfaringer og resultater systematisert, gjennom samarbeid mellom utvalgte kommuner, rehabiliteringsinstitusjoner, utøvere og idretten, i to modeller. Modellene er presentert slik at de skal fungere veiledende i det arbeidet som skal til for å få i gang aktiviteter forankret i lokalt idrettslag i samarbeid mellom ulike parter.
Av Ingebjørg Jensen, epost: ingis.jensen@c2i.net