Vi trenger forskning som tydeliggjør utviklingen i vår folkehelse. Breivik og Rafoss peker på følgende viktige funn i sitt sammendrag:
Fysisk aktivitet og helsegevinst
I løpet av perioden 1985–2015 har befolkningen økt sin fysiske aktivitet i fritiden. Om man velger et aktivitetskriterium som foreslått av American College of Sports Medicine, og som også Helsedirektoratet åpner for, tilfredsstilte 30,2 prosent dette kriteriet i 2015. Mens færre kvinner tidligere tilfredsstilte helsekravet til fysisk aktivitet, er det i 2015 nesten ikke forskjeller knyttet til kjønn. Det er flere i den yngste aldersgruppen, under 25 år, som tilfredsstiller helsekravet til fysisk aktivitet, mens i de eldre aldersgruppene fra 25 år og oppover er små forskjeller. Det er klare forskjeller knyttet til sosial klasse. Både egen utdannelse, foreldres utdannelse, egen bruttoinntekt og husstandens samlede inntekt slår tydelig ut når det gjelder å tilfredsstille helsekravet til fysisk aktivitet.
Deltakelse i aktiviteter
De store aktivitetskategoriene er fotturer i skog og mark, skiturer i skog og fjell, styrketrening, sykling til jobb og på tur, fotturer på fjell og vidde, jogging i mosjonshensikt, langrenn og sykling som trening. Disse representerer friluftslivsaktiviteter samt målrettet styrke- og utholdenhetstrening som i stor grad kan drives egenorganisert og med beskjeden tilrettelegging i form av anlegg. Endringer i aktivitetsoppslutning for perioden 1995–2015 viser at den største økningen finner vi i de store folkeaktivitetene som styrketrening (+ 24,9), langrenn (+ 14,4), fotturer på fjell og vidde (+ 9,5) og fotturer i skog og mark (+ 9,1). Det har også vært en økning i andelen som driver med aktiviteter som klatring, kiting, rafting, dykking, snowboard, roing og padling, mens vi finner en synkende andel som deltar i organiserte konkurranseidretter. En større prosentandel fra de høyeste sosiale klassene benytter seg av de ulike aktivitetsformene. Et unntak er friluftslivsaktiviteter, som har en jevn fordeling både i forhold til egen utdannelse, foreldres utdannelse, egen inntekt og husstandsinntekt.
Treningssammenheng
I perioden fra 1989 til 2015 har egenorganisert trening økt. Det samme har trening i private treningstilbud, mens andelen som trener i idrettslag, har sunket. I 1989 var det flere som trente i idrettslag enn i private treningstilbud, mens det i 2015 var mer enn dobbelt så mange som brukte private treningstilbud. Mer enn hver tredje nordmann trener i private treningstilbud. Det er betydelig flere i byene enn som bor i tettsteder og på landet som bruker private treningstilbud. Det er flere menn enn kvinner som trener i idrettslag, mens kvinnene er i flertall i de private tilbud. Når det gjelder de som tilfredsstiller helsekravet til trening, ACSM-erne, har de en mye større andel enn resten av befolkningen som trener i idrettslag og i private tilbud, mens forskjellene er ubetydelige knyttet til egenorganisert trening. Andelen ACSM-ere som trener i private treningstilbud, har økt sterkt utover på 2000-tallet, mens andelen som trener i idrettslag, har sunket noe. Den vesentlige økningen i andelen som tilfredsstiller ACSM-kriteriet, har derfor i stor grad kommet gjennom private treningstilbud.
Motiver og barrierer
Når det gjelder motiver for fysisk aktivitet, er de viktigste motivene knyttet til helse: gir fysisk og mentalt overskudd, forebygger helseplager og gir avstressing/avkobling. I perioden 1989–2015 har motivgruppen knyttet til instrumentelle motiver hatt økende betydning, mens’glede’ har hatt en nedadgående kurve.
Når det gjelder alder, opplever de yngste størst grad av barrierer, og opplevelsen av barrierer avtar med økende alder. Sosial klasse har betydning for opplevelse av barrierer. Særlig når det gjelder organisering og utstyr/anlegg, opplever de som tilhører de lave sosiale klasser, større barrierer enn andre.
Bruk av anlegg
Anlegg aktiviserer ulikt. Et karakteristisk trekk er at i perioden 1999–2015 øker bruken av anleggstyper som turstier, private treningssentre, lysløyper og vekt- og styrkerom. Dette er anleggstyper som er åpne og lett tilgjengelige for individuell bruk, og som tilrettelegger for aktivitet utenfor idrettslagene. I perioden 1999–2015 er det blitt en mindre andel av befolkningen som bruker tradisjonelle idrettsanlegg. Den økte bruken av mosjonsanleggene har funnet sted i alle aldersgruppene, men økningen har vært størst for de eldre aldersgruppene. En økt andel aktive kvinner har bidratt betydeligst til vekst i bruk av turstier, private treningssentre og vekt- og styrkerom. Det er en større andel mannlige brukere i de fleste tradisjonelle idrettsanlegg. I to av anleggstypene, svømmebasseng og gymsal, er det en overvekt av kvinnelige brukere. De som tilfredsstiller ACSM-kravet, har større oppslutning om de aller fleste anleggene enn den øvrige befolkning. ACSM-erne har høyeste enkeltskåre på private treningssentre og turstier. Det er åpenbart at de målrettede treningsformene som kan utøves i private treningssentre, vekt- og styrkerom og turstier, appellerer til ACSM-erne og gir størst helsegevinst. Når det gjelder sosial klasse, fremstår turstier, større utmarksarealer, parker og grøntområder som egalitære arenaer for fysisk aktivitet. Forskjellen i bruk av andre anleggstyper avspeiler større klasseforskjeller. De største klasseforskjellene finner vi ved bruk av private treningssentre og lysløyper. Svømmebasseng og skyteanlegg skiller seg ut ved at vi finner den største andelen brukere i den laveste klassen.
Hele rapporten kan du laste ned her.
Kilde
https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/fysisk-aktivitet-omfang-tilrettelegging-og-sosial-ulikhet