- Vi ønsket å gi ut informasjon som var enkel og lettfattelig med henvisninger til nettsiden www.fritidmedbistand.no for mer informasjon. Dette fikk vi mange positive tilbakemeldinger på forteller Mouritsen og Brattaule.
Mouritsen og Brattaule opplever at det å starte opp et prosjekt var en spennende måte å gjennomføre sin siste praksisperiode. Arbeidet ble gjennomført i nært samarbeid med koordinatorene i støttekontakttjenesten. 
- Vi hadde som studenter en praksisperiode over 12 uker. Det er kort tid for å implementere en slik metode. Vi valgte derfor å ha fokus på informasjonsmateriell og å lage en oversikt over ulike aktiviteter. Informasjonsmateriellet ser vi på som viktig dels i forhold til kort og lettlest informasjon til deltaker og tilrettelegger, men også til dem som skulle sette metoden ut i livet. Vi som studenter fikk satt oss grundig inn i metoden, men det var viktig å skape entusiasme hos dem som skulle jobbe med dette videre. Vi jobbet også med å lage en oversikt over de ulike aktivitetene i bydelen. Dette var både med tanke på å orientere oss selv over hvilke aktiviteter som hadde et tilbud, samt å lette arbeidet for de som skulle overta dette prosjektet, både studentene og støttekontaktkoordinatorene. I tillegg ønsket flere av de allerede eksisterende støttekontaktene et eksemplar for å få tips og ideer til aktiviteter de kunne benytte forteller Mouritsen og Brattaule.
I ”jakten” på tilretteleggere opplevde de å få veldig positiv respons, men samtidig møtte de flere utfordringer. De erfarte hvor viktig det er at kjemi mellom deltaker og tilrettelegger, at fritidsaktiviteten skal være den rette og med mulighet for tilrettlegging/oppfølging. Dette er grunnleggende forutsetninger for å lykkes med inkluderingen og vi opplevde dette som det mest tidkrevende. En positiv bieffekt av informasjonsarbeidet var at et av idrettslagene de tok kontakt med besluttet å opprette et eget tilbud for mennesker med utviklingshemming, noe som bydelen manglet.
Sissel-Iren Mouritsen og June Helen Brattaule sitter igjen med et positivt inntrykk av Fritid med bistand, men skulle ønske de hadde hatt mer tid.
- Vi opplever at Fritid med Bistand kan være et nyttig supplement i å gi mennesker med bistandsbehov en meningsfull fritid, forteller de begge.
Etter en overlapping overtok studentene Sigrid Marte Kleppesvik og Ingrid Løseth Bøe arbeidet gjennom sin praksisperiode som ble avsluttet i juni.
Kommunen utfordres til å kvalitetsikre prosjektet
Prosjektet er et godt eksempel på hvordan en kommune og høyskole kan samarbeide. Nå utfordres bydelen til å tilby Fritid med bistand til nye brukere som får innvilget tjenestetilbudet støttekontakt. Slik tenker bydelen om dette
Bergen kommune var en av de første av landets største kommuner som signaliserte et ønske om å implementere innenfor sin støttekontakttjeneste de tre hovedløsningene:
- Individuell støttekontakt
- Deltakelse i en aktivitetsgruppe
Et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon
Vil samarbeide.
Thomas Owren er praksisansvarlig for siste års praksis på vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Bergen. Han kommenterer:
– De siste årene har vi hatt flere prosjekter der høgskole og kommunale etater og tjenestesteder går inn i et mer utvidet samarbeid rundt studenters praksis. Å opprette mer samarbeid med praksisfeltet og våre omgivelser er et satsningsområde for hele vår Avdeling for helse og sosial. Noen erfaringer så langt er at dette gir læring, vekst og utviklingsmuligheter for alle parter. Som praksisansvarlig er jeg opptatt av at siste års vernepleiestudenter skal ha yrkesrollenære praksiser. For meg er ikke dette deres ”siste sjanse til å være student”, men deres første sjanse til å fungere som vernepleiere under veiledning.
Owren oppfatter arbeidsmetoden Fritid med bistand som en spennende metode med stort potensiale. Han opplever at metoden er tilpasset et nytt helse- og sosialpolitisk landskap, der vi som tjenesteytere skal medvirke i folks liv på måter som er nyttig for dem.
- Det er ikke de som skal tilpasse seg våre kategorier og medvirke i vår tjenestelevering. Men det å tenke nytt krever også endringer på systemnivå. Jeg synes vi har sett ganske tydelig gjennom dette prosjektet, at når tjenesteapparatet fra før er organisert rundt en måte å tenke tjenester, kan ikke de som befolker det uten videre arbeide på andre måter. Hindringer kan være så tilsynelatende banale som spørsmålet om hvilket budsjett noe skal betales fra. Sett fra den enkelte tjenesteyters ståsted, kan systemets innretning legge føringer som blir uoverstigelige hindringer forteller Owren.
Av Rune Øyen