Utvalget har foretatt en bred gjennomgang av forvaltning, organisering og finansiering på hjelpemiddelområdet.
Hjelpemidler skal kompensere for praktiske problemer som oppstår i møtet 
mellom den enkelte person med nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav. Et hjelpemiddel kan være en gjenstand, ytelse eller et tiltak, og skal inngå som en del av en helhetlig plan. Mennesker med varige funksjonsnedsettelser (over to år) har rett til hjelpemidler fra folketrygden når disse er nødvendige og hensiktsmessige for å skaffe eller beholde arbeid, bedre funksjonsevnen i dagliglivet eller bli pleiet i hjemmet. Kommunen har ansvar for utlån av hjelpemidler ved midlertidige behov.
Hovedmålet med hjelpemiddelsystemet er å bidra til aktiv deltakelse, likeverd og inkludering for personer med funksjonsnedsettelse i arbeid, utdanning og dagligliv. Disse målene er forankret i den grunnleggende verdien om at alle mennesker er like verdifulle og har samme menneskeverd.
Utvalget har synliggjort følgende 5 viktige områder som er viktig å se på når en planlegger fremtidens hjelpemiddelsystem:
- Brukere av hjelpemidler med sammensatte og komplekse behov
- En aldrende befolkning og endret sykdomsbilde
- Deltakelse og inkludering av flere med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet
- Universell utforming og tilrettelegging
- Kompetanse, innovasjon og globalisering
Utvalget konkluderer med at det er behov for å justere dagens organisering, finansiering og regelverk. Av de mange reformbehovene det pekes på blir følgende pekt på som de viktigste:
- Behov for økt brukermedvirkning, større valgfrihet og forenkling
- Behov for et mer robust og fleksibelt system i lys av den demografiske utviklingen, endringer i sykdomsbildet og den teknologiske utviklingen
- Behov for en harmonisering av virkemidler for å oppnå mer helhetlige løsninger
- Behov for en bedre arbeidsretting av virkemidler på hjelpemiddelområdet - flere personer med funksjonsnedsettelser i arbeid og utdanning
- Behov for et kompetanseløft, satsing på forskning, utvikling og innovasjon
Utvalgets forslag til endringer i hjelpemiddelforvaltningen bygger i stor grad på sektoransvarsprinsippet. Dette prinsippet innebærer at ansvaret for hjelpemidler legges til den myndighet som har ansvaret for den sektoren hvor hjelpemiddelet kommer til anvendelse. I praksis betyr dette for eksempel at kommunene får et større ansvar for hjelpemidler i dagliglivet, Et viktig argument som fremføres for en slik endring er at dette en bedre samordning med de øvrige virkemidlene i sektorpolitikken og at man unngår uklare ansvarsforhold mellom den myndighet som har sektoransvaret og den myndighet som har ansvaret for hjelpemidlene.
Av mange konkrete forslag legger utvalget vekt på at god helse og mulighet til aktivitet er en viktig forutsetning for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne utnytte arbeidsevnen og ha god livskvalitet. Utvalget viser i denne forbindelse til rapporter om at inaktivitet i økende grad fører til livsstilsykdommer og dårlig helse. Utvalget anbefaler på denne bakgrunn at aldersgrensen på 26 år for aktivitetshjelpemidler og utstyr til trening, stimulering og lek oppheves. Det forutsettes i denne sammenheng at aktivitetshjelpemidler fortsatt skal være et statlig ansvar, men foreslår at utstyr til trening, stimulering og lek overføres til kommunene som en del av deres ansvar for forebyggende helsearbeid, habilitering og rehabilitering.
Av Anders Midtsundstad